Mange vil si at norsk idrett karakteriseres av frivillighet, mangfold og kvalitet, men ved nærmere undersøkelse viser det seg at den også er preget av tilfeldigheter, forskjellsbehandling og uutnyttet potensial, skriver Aron Laxdal i denne artikkelen. Mange vil si at norsk idrett karakteriseres av frivillighet, mangfold og kvalitet, men ved nærmere undersøkelse viser det seg at den også er preget av tilfeldigheter, forskjellsbehandling og uutnyttet potensial, skriver Aron Laxdal i denne artikkelen. Foto: Shutterstock (illustrasjonsfoto)

Verdens beste idrettsmodell?

Er den norske idrettsmodellen verdens beste, eller dekker foreldres innsats og Olympiatoppens bidrag over en rekke systematiske svakheter?

Vitensporten er et samarbeid mellom Institutt for idrettsvitenskap og kroppsøving ved Universitetet i Agder (UiA) og Fædrelandsvennen.

VITENSPORTEN: Den norske idrettsmodellen lovsynges over hele verden. Det skulle bare mangle når Norge er den nasjonen som oppnår de beste idrettsresultatene per innbygger år etter år ifølge nettsiden Greatest Sporting Nation. I tillegg er Norge et av de landene i verden hvor størst andel barn deltar i organisert idrett. Men hva kjennetegner egentlig den norske idrettsmodellen?

Mange vil si at norsk idrett karakteriseres av frivillighet, mangfold og kvalitet, men ved nærmere undersøkelse viser det seg at den også er preget av tilfeldigheter, forskjellsbehandling og uutnyttet potensial. Systematiske svakheter dekkes over av en enorm innsats enkelte foreldre legger inn og det fremragende arbeidet til Olympiatoppen. Av frykt for å rokke båten eller fornærme de frivillige stilles det altfor sjeldent spørsmål til sentrale elementer ved modellen.

Mismatch mellom ideal og virkelighet

Norges idrettsforbund (NIF) har staket kursen for norsk idrett gjennom sine styringsdokumenter (Idretten vil! og Idretten skal!), hvor et idealisert bilde av den norske idrettsmodellen beskrives. Avstanden mellom styringsdokumentene og virkeligheten på grasrotnivå er imidlertid altfor stor. Denne avstanden er til dels forårsaket av barneidrettens kompleksitet, noe som er altfor vanskelig for foreldre med begrenset fagkunnskap å håndtere, uansett hvor gode intensjoner de har.

De frivillige foreldrene som over hele landet stiller opp hver dag gjør det beste de kan ut ifra de forutsetningene de har. Kurs tilbys av både særforbund og NIF, men de varierer i omfang, innhold, dybde, relevans og kvalitet, og de foreldrene som hadde hatt mest behov for et kunnskapsløfte er sjelden de som benytter seg av tilbudet. Mens noen klubber følger opp sine frivillige trenere og gir dem faglig veiledning for å optimalisere deres og barnas idrettsopplevelser, er realiteten i de fleste klubbene slik at den sportslige ledelsen har lite oversikt over det arbeidet foreldretrenerne gjennomfører. Kvalitetssikringen er derfor helt fraværende.

Omstridt alternativ

Et potensielt alternativ som løftes frem med jevne mellomrom, med varierende begeistring, er økt profesjonalisering av trenere i barne- og ungdomsidretten. Profesjonalisering av barneidretten har fått svært negative konnotasjoner her til lands fordi den forbindes som regel med akademifiksering, tidlig spesialisering, private trenere og sosiale ulikheter. I realiteten handler den kun om å øke andelen kompetente fagpersoner som får kompensasjon for å gjennomføre arbeid som er av høyere kvalitet enn det arbeidet som gjennomføres av frivillige. Med tanke på hvor skeptisk samfunnet er til ufaglærte lærere i skolen kan det fremstå pussig hvor stor aksept det er rundt svært begrenset trenerkompetanse i barneidretten.

Forskjellen mellom en ivrig foreldretrener med bakgrunn som utøver (til og med på toppnivå) og en som har utdannet seg som trener eller idrettsviter er nemlig både åpenbare og skjulte. En godt skolert trener har kjennskap til fenomen som den relative alderseffekten og pygmalioneffekten, vet at barn og unge modnes i ulikt tempo både kognitivt og fysiologisk og klarer å ta hensyns til ulike behov, forstår viktigheten av variert og underholdende trening og klarer å styre totalbelastningen til de ulike utøverne. De verdsetter også prosess fremfor resultat og gir spesifikke og konstruktive tilbakemeldinger som fremmer læring. Det finnes selvfølgelig også noen foreldretrenere som er i stand til å gjøre alt dette, men det er altfor mange som ikke er det, og det er problematisk.

Hvilke andre fordeler kan profesjonelle trenere i barneidretten gi? Her kan vi se til Island hvor treningene til de yngste barna foregår innenfor normal arbeidstid. Tett samarbeid mellom skoler og idrettsklubber sørger for at foreldrene kan hente barna «ferdig trent» på skolen eller rett fra hallen. Og ettermiddagene kan dermed brukes til andre formål; noe som kan være svært behjelpelig i en travel hverdag. Den økte kostnaden subsidieres i stor grad av kommunene.

Systematiske svakheter

Men hvorfor skal vi endre modellen som har gitt såpass gode resultater? Fungerer den ikke greit akkurat som den er? Det kommer an på hvordan vi måler suksess og om vi har tenkt å akseptere de systematiske svakhetene modellen har å by på eller ikke. Frafallet fra idretten er både omfattende og brått, og grunnet dårlig coaching faller mange barn gjennom sprekkene og går glipp av mulige positive idrettsopplevelser eller muligheten til å utnytte sitt fulle potensial. For at norsk idrett skal nærme seg idealet NIF har staket ut, og for å sørge for at alle barn får et verdig og likeverdig idrettstilbud uavhengig av bakgrunn, bør det bli mindre tilfeldig hvem som får en god og en mindre god trener, med alle de motivasjonelle følgene det kan medbringe.

Hvis profesjonelle trenere fortsatt ikke anses som et bærekraftig alternativ for norsk idrett, bør klubbene i det minste vurdere en mer aktiv rekrutteringspolitikk hvor potensielle kandidater med de riktige pedagogiske-, relasjonelle- og faglige egenskapene rekrutteres til trenerverv, og de foreldrene som stiller i større grad følges opp av klubbenes sportslige ledelse.

Artikkelforfatter Aron Lexdal er førsteamanuensisInstitutt for idrettsvitenskap og kroppsøving ved Universitetet i Agder. E-post: aron.laxdal@uia Foto: UiA

Les flere innlegg i Vitensporten:

E-sport, mer enn gaming

Idrett og sport – er det det samme?

Friluftsliv – når alt håp er ute?

Hvorfor er ikke kvinnefotball mer populært?

Dette betyr de nye aktivitetsrådene for deg

Kajakkpadling er enklere enn du tror

Tid for å bevege en hel nasjon

Slik lærer vi barna å svømme tidligere

Hei, trener, snakk med meg!

Hva gjør de beste fotballspillerne i kamp og trening?

Hva gjør alle kampene med stjernespillernes kropper?

Er idrettsforskning gull verdt?

Dette kan påvirke OL-prestasjonene

Dert er lurt å spille på lag med dommeren