To unge menn i fotballdrakter sitter i hver deres gaming-stol. Tomlene går frenetisk. To kommentatorer bytter på å beskrive «fotballkampen», som foregår på en TV-skjerm mellom to imaginære fotballag.
«Dette er kompetitivt», kommer det fra den ene kommentatoren.
Han har rett i det. Kampen ender 3–2 til Lillestrøm over Start. Tett og jevnt.
Velkommen til norsk fotballs nye satsing: E-serien. Tolv eliteserieklubber og seks klubber fra 1. divisjon har signert spillere (les: «gamere») for å konkurrere i Fifa 19 – et populært TV-spill.
Populært er et nøkkelord. Spillet er kjempehett blant titusener av norske barn. Mange av dem elsker Fifa 19. Så høyt at mange av dem bygger hverdagen sin helt og holdent rundt dette spillet. Ofte avløst av variasjon i form av andre TV-spill, dataspill eller noen timer på mobiltelefonen.
Barns skjermbruk øker og øker. Omtrent en tredel av norske elever på ungdomsskolen og videregående skole bruker skjerm i fire timer eller mer – utenom skoletiden.
Hver dag.
Samtidig vet vi følgende: Norske soldaters fysiske form er fallende. Barneskolelærere kan ikke lenger gjennomføre gymnastikktimer på samme måte som for ti-femten år siden, fordi barna ganske enkelt ikke har den tilstrekkelige robustheten til å gjøre øvelsene.
Folkehelseinstituttet melder om at andelen overvektige ungdommer er på rundt 25 prosent og at «det er teikn til at andelen aukar».
Vi skal ikke legge alt dette over på TV-spillene og i hvert fall ikke klandre den nystartede E-serien for fenomenene. Satsende e-sportsutøvere har skjønt viktigheten av å holde seg i god fysisk form og mange av spillerne i E-serien spiller fysisk fotball på fritiden. Samtidig vet vi at ulike former for spill og bruk av sosiale medier er viktig for mange barns sosialisering og trivsel.
Men min påstand er altså at TV-spill ikke er fotballens, og idrettens, venn. Tvert imot, det er en temmelig dårlig kamuflert fiende. Jeg opplever at svært mange foreldre opplever det samme som meg: Når barna ikke trener eller er opptatt med andre fritidsaktiviteter som speideren, korps eller liknende – hva sysler de da med?
Svært mange foreldres svar er da: De spiller.
Det siste fenomenet? Når de ikke spiller, ser de på en skjerm.
Og da ofte på et opptak av andre som spiller!
Samtaletema nummer én blant foreldre på fotballaget jeg trener: Hvordan regulerer man barns spilling? Hvilke regler gjelder i ditt hjem? Hva kan vi gjøre for å aktivisere dem?
Underforstått: Lar man barna spille så mye de selv vil, spiller de hele tiden. Noen skulker skolen for å spille. Andre skulker fotballtreninger for å spille.
Men hovedbakgrunnen for mitt lett militante syn på TV-spill, er at den uorganiserte aktiviteten blir skadelidende. Der taper leken og den uorganiserte treningen 0–5 mot data, skjerm og TV. Hver dag.
Organisert trening går fint. Foreldre henviser til treningstidene og sørger for at barna kommer seg av gårde. Verre er det med de mange ukentlige timene som ikke er satt av og forhåndsprogrammert.
Denne utviklingen skal det godt gjøres å bremse. Men det nytter ikke å late som at den ikke får konsekvenser. Spillingen konkurrerer om barns tid. Å tevle med tomlene er morsomt, bekvemt og svært lite energikrevende.
Men man kommer altså verken i bedre form eller blir bedre i idrett av det. Tvert imot.
Norsk fotball ser garantert et potensial for inntjening når de nå velger å knytte seg til dette elektroniske universet. E-sport griper om seg internasjonalt og har en gedigen oppslutning i Asia. Kommersielt er det spennende, både for TV-selskaper og for fotballen: Få utgifter og potensielle inntekter på sikt.
Men har de tatt inn over seg hva det er de legitimerer og promoterer?
Trønder droppet ut av skolen. Nå er han kaptein for Norges største e-sport-lag
Erik Hanøy (49) har brukt 150.000 på bilsimulator: – Den eneste forskjellen er at jeg ikke risikerer å skade meg