«Lillestrøm og Sarpsborg viste hvorfor cupfinalen er det største i norsk fotball»

KOMMENTAR: Den sterkeste viljen vant til slutt.

Publisert

Ola Bernhus kommenterer cupfinalen. Foto: NTB scanpix

Lillestrøm og Sarpsborg viste hvorfor cupfinalen er det største i norsk fotball. Det er oppgjøret der ingen spør om kvaliteten på spillet, alle er opptatt av dette ene, å bli cupmester. Det var intenst fra begynnelse til slutt.

Det skulle jo være kampen der Lillestrøm skulle bli trykket bakover og prøve å slå kontra, mens fintspillende Sarpsborg skulle vise hvordan fotball skal spilles.

Les også

Bandasjert Kippe ble Lillestrøms helt i dramatisk cupfinale

Men nei. Lillestrøm og trener Arne Erlandsen overrumplet Sarpsborg. De vant alle dueller (ja, det må ha vært alle) i det første kvarteret, laget huskestue foran Sarpsborg-keeperen og fikk belønning. Sarpsborg hadde avsparket, men så ga Lillestrøm nesten ikke bort ballen før de ledet med to mål.

Sarpingene virket nervøse. Det ble 1–0 (Simen Kind Mikalsen) og 2–0 (Mats Haakenstad) til Lillestrøm i situasjoner der Sarpsborg-spillere burde ha klarert ganske greit, men de traff nesten ikke ballen.

Mens åpningen av kampen var en suksess for Lillestrøm, var den det motsatte for dommerne. Det verste for en dommer er å gjøre en tabbe som kan bli avgjørende i en finale, men det skjedde. Det var snålt at dommer Ola Hobber Nilsens hjelpemann på sidelinjen ikke så at Mikalsen var offside før han lagde 1–0.

Sarpingene kan med en viss rett si at det gjorde kampen ekstra vanskelig for dem.

Les også

Her er Lillestrøms hærførere: Ullevaal-drømmen startet med et gammelt lagbilde

Mannet seg opp

Det var lite som lignet på det vanlige S08 før pause. Men rundt midten av omgangen fikk de til et angrep med en viss stil, og det brakte Ole Jørgen Halvorsen i skuddposisjon. Han traff Frode Kippe, og Patrick Mortensen fikk mulighet til å redusere til 1–2.

Det hjalp for Sarpsborg, som fikk et overtak. Men det flytende, varierte pasningsspillet som de har vist før i år, manglet fortsatt.

Jevnt og dramatisk

Det ble likevel en mer vanlig fotballkamp i andre omgang. Ballen var snart var hos det ene, snart hos de andre laget, men aldri lenge noe sted. Jevnt og rotete. Da er det gjerne detaljene som avgjør.

Som da Aleksander Melgalvis brøt, kjempet og snublet seg til en corner. Den nikket Frode Kippe – fersk tilbake på banen etter å ha fått stiftet sammen en flenge i panna – i mål. Var ikke sarpingene klar over ham? Joda, alle er det. Men LSK hadde satt opp en felle der Simen Kind Mikalsen sperret ned en av oppasserne. Keeper Anders Kristiansen sto i ro og Kippe scoret fra tre meter. Smart trekk.

Kippe ja. Hvem andre enn han fikk like etterpå et skuddforsøk i armen slik at ballen endret retning og gikk i mål til 2–3. Selvmål. Som ved Sarpsborgs første mål sto Kippe på feil sted til feil tid, uten at noen kan klandre ham for det.

I fotball gjelder det å forsvare seg trygt, angripe skarpt og ha litt flaks når det kniper.

Keepershow

Men det var ikke flaks da LSK-keeper Origi overtok begivenhetene mot slutten, tvert imot godt keeperspill. Sarpsborg-trykket ga sjanse på sjanse, men Origi var på sitt beste. Det er som kjent bra.

Sarpsborg-spillerne gremmet seg fordi de forspilte sjanser mot slutten og fordi de følte at Lillestrøm-målene kunne vært unngått. Det kunne de. Men Sarpsborg-målene var heller ikke resultat av strøkent spill, tvert imot av tilfeldigheter.

Geir Bakke kommer til å gruble en del over hvorfor laget ikke kom nærmere sitt beste nivå. Men resultatet er det liten grunn til å klage på. Lillestrøm var alt i alt best.

Både Bakke og Erlandsen hadde jobbet mye med taktikken, slik det bør være. Nå må vi fastslå at det var Erlandsen som lyktes. Spillerne spedde på med en kampvilje som få andre norske lag klarer å mobilisere, en hyllest til treneren, det også.

Hør Aftenpodden Sport hvor vi oppsummerer årets sesong i Eliteserien. Kåringer, ris og ros hånd i hånd:

Publisert