Det er mange toppidrettsutøvere i Norge som trener alene. Men hva er det som driver disse svartkledde mennene og kvinnene som ofte skjelles ut – til betingelser LO ville kalt for «minimumslønn»?

Forrige måned dømte Ken Henry Johnsen kampen mellom Vålerenga og Start på Ullevaal stadion.

Et par marginale avgjørelser gikk imot Oslo-laget, og Klanen sa tydelig fra hva de mente: «Etter kampen skal du dø», var budskapet fra den ene kortsiden.

I kveld er Johnsen i aksjon når Stabæk møter Sarpsborg på Fornebu.

Kontraster

Det er ikke første gangen, det blir ikke siste. Likevel fortsetter de mange tusen dommerne i dette land ufortrødent videre.

En norsk toppdommer trener omtrent like mye som en norsk eliteseriespiller, men kontrastene er likevel enorme:

Mange av spillerne kan glede seg over millionlønn, mens de beste dommerne kan skrape sammen litt over 100 000 i løpet av en sesong.

Mens spillerne kan rusle hjem etter en halvannen time lang formiddagsøkt, må toppdommerne først gjennom en full arbeidsdag før de kan begynne å tenke på egentreningen.

Og den er ensom.

Bare spør Ken Henry Johnsen.

– Det som skiller dommere og de andre aktørene i fotballen, er at det er vanskelig for oss å få trent teknikk sammen med noen. Vi må gjøre det selv, sier han.

Tiltales av presset

Han smiler lurt når han sier det, og vet at det ikke kanskje ikke ser spesielt smart ut der han i ensom majestet tar sine kryssløp og sideløp i ulik fart og lengde på slitne, fuktige og halvmørke fotballbaner på kveldstid i Tønsberg.

Det er så definitivt ikke av forfengelige årsaker han holder på med dette, heller er det ikke av økonomiske årsaker.

– Nei, det hadde vært surt tjente penger. Man kan gjerne ta en debatt om vi bør ha en større grad av profesjonalisering av dommerstanden, men jeg synes NFF har lagt det bra til rette for oss.

– Jeg trives i fotballmiljøet, men det er settingen som tiltaler meg – å måtte ta avgjørelser i løpet av halvannet sekund, det å prestere under press. Du får brukt dine lederegenskaper, samtidig som den fysiske biten også er betydelig, men spesielt det å skulle prestere under press og det å ha uhyre små feilmarginer er det som tiltaler meg.

Ordet «press» går igjen når Johnsen, bare én av seks norske FIFA-dommere som får lov til å dømme kamper i Europa i år, prater om dommergjerningen.

Han trives med det, men vet at det også kan være den største utfordringen om han skal lykkes som pipeblåser. Derfor har han gått til det uvanlige skrittet å skaffe seg en mental trener.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Både Ken Henry Johnsen (t.v.) og Per Eftang jobber i politiet. Dommeren får hjelp av kollegaen til å takle mentale utfordringer på fotballbanen.FOTO: MARIUS G. VIK

Mental trener

Per Eftang og Ken Henry Johnsen ble kjent i forsvaret, og har senere jobbet sammen i politiet. Mens Eftang måtte velge mellom fotball— og sivil karrière (han valgte politihøyskolen fremfor et tilbud fra Vålerenga), har Johnsen kunnet kombinere begge delene – mye takket være hjelpen fra nettopp Per Eftang.

– Per er min mentale trener. Vi har hyppig kontakt, og han kommer med mange innspill. Ikke så mange råd, men han utfordrer meg, får meg til å tenke gjennom mulige scenarioer, og hvordan jeg skal takle utfordringene.

– Vi har mange likheter når det gjelder forberedelser og det å prestere under press. Mental styrke er en egenskap på lik linje med andre ferdigheter.

Den må også trenes, skyter Eftang inn. Han vet godt at det mentale kanskje er en fotballdommers aller viktigste egenskap.

Selv har Johnsen, som av dommersjef Rune Pedersen regnes som «et av landets aller største dommertalenter», allerede debutert som dommer i EM-kvalifiseringen, og flere oppdrag vil komme. Likevel har han flere ganger fått reaksjoner som han selv beskriver som sårede – uten at det gjør at han vil vurdere å legge opp.

– Det er svært sjelden jeg har gruet meg for å gå på jobb. Og så lenge kommentarene er innenfor rammen, og ikke går på vår integritet, etnisitet, tro, seksuell orientering, så tåler vi det meste.

Selv om jeg har opplevd ting som er sårende, preller det meste av. Jeg har aldri vurdert å legge opp på grunn av ting som er blitt sagt.