«For den som er så suveren, er det lett å gå i den fella at man blir mett og tilfreds»

«Og ingen banke RBK …» har sjelden hatt større gyldighet enn i år, om vi holder oss til norsk fotball. Seriegullet er så suverent, og har vært klart så lenge, at det kom til å prege feiringen litt mer enn godt var. Et blasert publikum var på hjemvei og Lerkendal var bare halvfullt da pokalen ble delt ut. Hustrig og kaldt var det også.

Så fort kan stemningen snu fra å være skrubbsulten på gull til å bli blasert. Da fjorårssesongen startet hadde klubben vært gjennom den lengste trofeløse perioden på 27 år, og suget etter den deilige vinnerfølelsen var enorm. I år tok supporterne gullet mer som en selvfølge.

Denne RBK-spilleren var best på børsen mot Glimt

Det er da vi skal ta oss litt i nakken og vise klubben den respekt den fortjener. Selv om norsk fotball er i en bølgedal, er det ingen selvfølge å gjøre rent bord to år på rad, som Rosenborg har gode sjanser til. Å vinne serien ett år er det mange — Brann, Strømsgodset, Vålerenga og Stabæk - som har klart de senere årene. Å gjenskape suksessen er det bare Rosenborg og Molde som har klart. Og se hvor Molde står i dag! Fallhøyden er stor i fotball.

Når Rosenborg klarer å gjenskape de gode prestasjonene, og skape et enormt gap til neste lag, så er det mange å takke. For meg ser det ut som om hele klubben klarte å beholde sulten etter dobbeltriumfen i fjor, og det er ingen selvfølge. For den som er så suveren, er det lett å gå i den fella at man blir mett og tilfreds.Den risikoen er enda større nå, etter to strake gull og med en alle tiders sjanse til å bli tidenes første vinner av en dobbel «the døbbel». Heldigvis har klubben målsettingen om gruppespill i Europa å strekke seg etter. Skal de nå målet om å spille mesterliga igjen, må prestasjonene opp et hakk eller to. Rosenborg kom til kort mot overkommelig motstand i år. De må være forberedt på tøffere motstand, og dermed er lista lagt for forberedelsene.

Jeg synes klubben fremstår med en bra miks av ydmykhet og arroganse. De lar seg ikke friste til å bruke penger på forskudd. Det snakkes heller om å stramme inn på driften etter at klubben pådro seg ekstra lønnsutgifter i sommer. Og Kåre Ingebrigtsen stiller knallharde krav til spillerne sine. Han gir dem lite tid til å hvile på laurbærene. Toppidrettskulturen har til tider ikke vært så veldig synlig i norsk fotball, men den er tydelig i Rosenborg. Det samme kan sies om administrasjon og sportslig ledelse som driver en nøktern, seriøs butikk uten utskeielser verken i spillerkjøp, lønninger eller bemanning. Så lenge disse faktorene er på plass, så går ikke suksessen til hodet på noen i denne klubben, og da er det godt håp om at vi ser starten på en ny, lang rekke med seriegull.

Bruttern: - Når jeg drar hjem, er nok spillerne fortsatt fulle av energi

Vi må være forberedt på at noen av heltene forlater klubben, og da er det vanligvis de beste som drar. Club Brügge, Ingolstadt og Kaiserslautern var på tribunen. Hvem de kom for å se kan vi bare spekulere i, men Jonas Svensson er vel den nærmeste å tenke på. Ellers er André Hansen, Fredrik Midtsjø, Holmar Örn Eyólfsson, Christian Gytkjær og Mushaga Bakenga i «faresonen».

Fra fjorårets gullag forsvant Alexander Søderlund og Ole Selnæs. Det sved litt, og særlig savnet av Selnæs har vært merkbart. Litt utskifting av spillere kan være av det gode. Fornyelse skaper dynamikk i spillerstallen, men Rosenborg bør lykkes bedre med å spisse troppen enn de gjorde i år. For selv om de er enda mer suverene i Norge, var det ikke noe utvikling å spore i Europa. Så ærlig og selvkritisk må det være lov å være midt oppe i gullfeiringen.