Da Albania slo Norge på Ullevaal i mars, og vi kun klarte uavgjort i returoppgjøret i Tirana, svant mitt VM-håp. Gjennom sommeren har mistrøstigheten fortsatt med svak norsk innsats i europacupene, og spillere som ikke klarer å markere seg internasjonalt.

Det at Egil Olsen har brukt hele 70 spillere på 47 kamper, foreller alt om hvor desperat landslagssjefen har vært i jakten på dem som kan løfte Norge noen hakk.

I sin første periode brukte Drillo «bare» 81 spillere på 88 landskamper. Da var kontinuiteten bedre og det var bedre kvalitet på utvalget av spillere. De fleste av dem spilte fast på klubber av en viss størrelse.

Slik er ikke situasjonen i dag. Snarere tvert imot. Norge møter Kypros i kveld med en gjeng som knapt setter preg på livet i klubbene de spiller for. Brede Hangeland gjør en grei jobb i Fulham. Ellers er det langt mellom hver gang en norsk spiller sørger for overskrifter utenlands.

At landslagskapteinen er toppscorer med to fulltreffere i VM-kvalifiseringen, sier mye om hvor skoen trykker mest. Det forteller om spisser som ikke lykkes.

Moa sliter benken i Stuttgart, Joshua King fyker opp og ned venstreflanken i Blackburn uten å imponere veldig ofte, Alexander Søderlund virker vaksinert for scoringer i landslagsdrakten, og Frode Johnsen er snart 40 år. Skremmende?

Kanskje kypriotene gruer seg til kveldens Ullevaal-dyst, men mot Sveits, Slovenia og Island føler jeg meg alt annet enn trygg på poeng.

At Daniel Braaten har vist mye bra det siste året er positivt, men så mye mer gledelig er det ikke å berette om den norske offensiven. Norge virker tannløse fremover på banen og så langt har norske forsvarsspillerne scoret flere VM-mål enn angriperne.

Når jeg likevel har klart å lokke frem et visst håp om norsk VM-deltakelse, så henger det sammen med at jeg opplever Egil Olsen som klokkeklar på et par områder. For det første tror jeg han visste hvilken trio som skulle spille sentralt på den norske midtbanen straks treningskampen mot Sverige var over. Det var da noe etter en ørkenvandring med testing av forskjellige midtbanespillere over de siste årene uten synderlig suksess.

Markus Henriksen kom ikke i troppen engang, og det tror jeg henger sammen med at Drillo ser Stefan Johansen og Magnus Wolff Eikrem som et indreløperpar med offensivt potensial.

Begge viste mye bra mot Sverige, og med Håvard Nordtveit som et trygt ankerfeste, så kan det være rom for Johansen og Eikrem til å boltre seg med ball.

Den andre årsaken til at jeg fikk sambarykninger og et ørlite håp om norsk Brasil-deltakelse, var tilnærmingen Egil Olsen har hatt til de neste kampene.

Drillo var krystallklar på at en av forutsetningene for at Norge kan lykkes, er seier mot Kypros i kveld. Basta. Den kampen bør og må vinnes. Hvis ikke kan Norge begynne å se frem mot neste EM-sluttspill i stedet. Det oste om ikke annet en glød og kampvilje av Drillo jeg har etterlyst blant en del norske spillere. At sjefen viser vei kan være et godt tegn.

Egil Olsen var også klar på at Norge helst bør vinne to kamper til, og at vi må ta minst ett poeng fra Sveits.

Jeg merket meg at prosentregningen var borte og landslagssjefen fortsatt var sterk og klar når han mente at det kunne bli tøft, men at det var mulig. Det er da noe å ta med seg etter en sommer der norske lag har hanglet i Europa og avslørt mangel på kvalitet.

Nå utelukker ikke jeg at det var en siste krampetrekning fra landslagssjefen jeg observerte. His dead, but he won't lay down, ville noen sagt om 71 år gamle Egil Olsen som – uansett utfall av denne kvalifiseringen – vil stå igjen som tidenes beste landslagssjef.

Men selv den beste kan ikke trylle. For når har noen vunnet noe, eller markert seg internasjonalt, uten en eneste stjerne på laget? Derfor er det kun et kollektivt løft i kjent Drillo-stil som kan berge stumpene.

Egil Olsen har ikke hatt tøffere utfordringer i sin tid som landslagssjef enn dette. Da kunne en unt ham en tropp med flere profiler. For det er i landskapet mellom ønskedrøm og magi VM-håpet mitt er tent igjen. Jeg håper ikke middelhavsøyens sønner drukner det allerede i kveld.

Måtte Drillo-regimet – og VM-drømmen – leve litt til!