LIVERPOOL (Aftenposten): De fleste som mistet livet var unge menn, tenåringer, barn som var med foreldrene på kamp.

Det yngste offeret var 10 år, Liverpool-kaptein Steven Gerrards fetter Jon-Paul. Peter Carney (55) og Neal Jackson (43) er bare to av mange hundre Liverpool-fans som så vidt kom fra kampen med livet i behold, men med grusomme minner som vil sitte i kroppen deres for resten av livet. De husker ulykken som om det var i går.

— Det føles på mange måter som om det skjedde i går. Dette er den største enkelthendelsen jeg vil oppleve i mitt liv, og det er noe som aldri vil gå over, sier Neal.

Som 19-åring kjørte han til FA-cupoppgjøret i Sheffield med tre kompiser. De var sent ute etter å ha tatt en gal avkjørsel, og da de ankom banen var det tykt med folk utenfor stadion. Veiarbeid hadde gjort at mange supportere kom frem i siste liten, og samtlige Liverpool-tilhengere var henvist til en eneste inngangstunnel til kortsiden av stadion.

Det var fryktelig varmt, mørkt og klaustrofobisk i tunnelen. Neal merket at noe var alvorlig galt, det var et voldsomt sug innover.

— Ved siden av meg var det et barn, kanskje ni-ti år gammelt, sammen med faren sin, og barnet ble dyttet rundt ganske kraftig. Ved å lene oss mot veggen av tunnelen fikk vi laget en slags luke i folkemassen så barnet og pappaen fikk sneket seg ut. Jeg husker jeg tenkte at dette er ille, det er noe som ikke stemmer her.

Sannheten

Det var mye som ikke stemte ulykkesdagen, og det har tatt 25 år å komme til bunns i de mange ubesvarte spørsmålene som har plaget etterlatte og overlevende i tiårene etter ulykken. For et høyst bemerkelsesverdig etterspill har gjort Hillsborough til et sår som ikke vil gro.

- Folk strever fortsatt med å sette sammen hver minste lille puslespillbrikke fra den dagen, for å forstå hva som egentlig skjedde. Nå er det meste av informasjonen endelig kommet for en dag, men fortsatt er det etterlatte som leter etter svar, sier Peter.

Og skal man forstå roten til hvordan sannheten om Hillsborough har sittet så langt inne må man tilbake til et delt England der klassemotsetningene var på sitt steileste. Fotball var arbeiderklassens idrett, og hooligan-kulturen, slåsskamper og flere stadionulykker opp gjennom 80-tallet hadde gjort forholdet fotballsupportere og politiet mellom svært anspent.

Omtrent nederst på den sosiale rangstigen, der fant du Liverpool-supportere.

Rett etter ulykken ble en storstilt granskning gjennomført, men det var først i 2012 da The Independent Hillsborough Panel gjorde en ny vurdering at bildet snudde. De slo fast at den opprinnelige rapporten var full av feil, politiet hadde forsøkt å dekke over sine egne feilsteg ved å skylde på Liverpool-supporterne. 2012-rapporten fant heller ikke bevis for overstadig rus eller billettløse publikummere, og slo fast at 41 av ofrene kunne ha vært reddet dersom de hadde fått øyeblikkelig medisinsk hjelp.

Statsministeren og politiet ba om unnskyldning for at en så feilaktig Hillsborough-versjon hadde nytt offentlig godkjentstempel i to tiår. Også landets største tabloidavis The Sun har lagt seg paddeflate, etter at de feilaktig slo opp rykter om respektløse og fulle Liverpool-fans fire dager etter tragedien.

Men for mange i Liverpool kom unnskyldningene altfor sent.

— Frem til rapporten var navnet vårt fortsatt i søla. Vi var fulle hooligans som stjal og hva verre er. Det var fortsatt vår skyld. Men sakte, men sikkert har folk endret oppfatning, og spør seg om vi kanskje hadde rett likevel, sier Neal.

Kamp for livet

Liverpool-supporterne som var på Hillsborough har fortalt at de ble vist inn til en allerede overfylt ståtribune, der panikken rådet. Neal mistet raskt kontakten med kompisene, han hadde null styring på hvor han beveget seg og armene var låst inntil kroppen.

- Jeg brølte mot den nærmeste politimannen jeg kunne se, for jeg tenkte at her er det om å gjøre å bli arrestert så han drar meg ut herfra.

Strategien fungerte ikke. Det svartnet for Neal og han ble bevisstløst trukket rundt i den bølgende folkemassen. Mange av dem som døde denne dagen fikk livet skvist ut av dem på denne måten, og mistet livet på grunn av akutt surstoffmangel.

— Smerten var helt enorm, og jeg tenkte at nå er det bare å lukke øynene og si farvel.

Plutselig befant han seg i utkanten av den tettpakkede svermen og noen politifolk på utsikten begynte å hale og dra i ham for å få ham ut av klyngen. Denne dagen hadde Neal tilfeldigvis på seg tunge fjellsko, stramt festet til over ankelen. Føttene hans satt fast, og var ikke til å rikke.

— Jeg tenkte i desperasjon at herregud, om jeg hadde hatt på meg joggesko hadde de falt av og jeg hadde glidd rett ut. Men jeg satt bom fast. Jeg begynte å sparke, jeg sparket til for å komme meg fri, og til slutt gikk det. Det kjentes som jeg ble slept i en evighet, men de dro meg bare til ut til 16-meteren.

Der ble Neal lagt igjen alene, med en brystkasse som kjentes ut som den holdt på å implodere. Han var i live.

- Jeg har slitt mye med overlevelsesskam. Sparket jeg noen i døden? Jeg har følt meg ansvarlig, i mange år.

Nære på

Et annet sted i samme trengsel slet Peter med å få nok oksygen inn i lungene.

— Jeg innså at det lå folk, hauger av folk på bakken under oss. Her gjaldt det å holde seg på bena. Jeg brølte, jeg skrek etter hjelp, men så skjønte jeg at det var håpløst og at jeg måtte konsentrere meg om å klare å puste.

Han sto klemt fast, låst inn av like desperate mennesker på alle kanter.

— Jeg hadde ikke følelse i bena, og vippet hodet bakover for å klare å ta inn luft. Jeg hadde en veldig sterk fornemmelse, der og da, av at jeg var hevet over alle andre i folkemassen, at alle andre rakk meg opp til skuldrene. Men det viser seg at jeg var dyttet ned i massen, jeg var i ferd med å synke nedover.

Ti dager før ulykken hadde Peter funnet ut at kona var gravid. Han er overbevist om at det var tanken på at han skulle bli pappa som holdt ham i live.

— Plutselig formet skyene seg til en tunnel rundt synsfeltet mitt. Min siste bevisste tanke var hva som ville skje med kona mi og babyen. Så svartnet alt. Jeg har i etterkant skjønt at dette var en nær-døden-opplevelse.

Han vet fortsatt ikke hvordan dette skjedde, men da han kommer tilbake til bevissthet har noen lagt ham inntil en murvegg, i sikkerhet på baksiden av stadion.

- Jeg husker bare jeg tenkte: jeg er her, jeg er her. Jeg strigråt. Jeg slapp mirakuløst nok fra det uten benbrudd eller skader på organer, men kroppen min verket i ukevis.

Venner for livet

Peter og Neal møttes første gang gjennom de organiserte støttemøtene for overlevende som ble holdt i ukene etter ulykken. I likhet med hundrevis av andre Liverpool-supportere og deres familier har de to kameratene knyttet sterke bånd i årene etter tragedien. «You'll Never Walk Alone», klubbens slagord, er også blitt et mantra for byen Liverpool.

— Jeg ser nesten på meg selv som født på ny. Syv måneder etter Hillsborough ble sønnen min Tim født. I årene etter er det troen min på Liverpool fotballklubb som har holdt meg oppe, sier Peter.

I dag møtes de to kameratene ofte for en saftig Shankly-pai på bakeriet tvers overfor Anfield stadion, oppkalt etter legenden Bill Shankly. På veggene i det lille cafélokalet henger svart-hvitt-fotografier av supportere med 96-tallet bak på Liverpool-trøya. Ved minnesmerket utenfor stadion ligger friske blomsterbuketter, tente lys og små, håndskrevne kort.

Hillsborough-ulykken er ikke noe man blir ferdig med. Men nå, etter snart 25 år, er det kanskje mulig å lukke en dør og gå videre.

— Det er ganske slående at en generasjon har kommet og gått siden ulykken. Vi som dro på kampen i 89 var for det meste unge gutter og menn, nå er det vi som har med våre sønner på jubileumskampen, sier Peter.

Når 25-årsmarkeringen snart er over, og den nye – og forhåpentligvis siste – rettslige gjennomgangen av ofrene er gjennomført – vil det være mulig å legge tragedien bak seg? Nei, tror Neal, men han håper året i år vil stå igjen som et vendepunkt.

- Hillsborough er noe man ikke kan komme over, men som man må komme seg gjennom.

SPORTSDØGNET: