Norge — Tyskland 0-3:

En tysk bilprodusent hevder at deres forsprang ligger i teknikken. Det samme kan det tyske fotballandslaget med tyngde hevde etter å ha lekt seg til seier på det som en gang var en kulten bortebane for mange europeiske lag.

Sett dine karakterer her:

Tyskerne lekte seg. De ga ikke bort ballen. I store deler av kampen fremsto VM-kvaliken mellom Norge og Tyskland som en hockeykamp. En hockeykamp hvor Tyskland spilte i powerplay. I hockey varer disse intervallene i to minutter av gangen. I denne fotballkampen snakker vi om et kvarter her og 20 minutter der.

Anders Pamer, kommentator i Bergens Tidende.

Da ble det umulig.For Norge ble halsende etter ballen. De forflyttet seg til dit den hadde vært. De dekket rom som hadde oppstått og de jaget løp som var fullførte.

En sjelden gang fikk det norske laget tak i ballen. Tilfeldigheter og tysk nonsjalanse ga Joshua King et par muligheter. Men stort sett slo de norske spillerne ballen bort etter noen få trekk.

Det å spille fotball uten å få tak i ballen, er både mentalt demoraliserende og fysisk ekstremt krevende. Da er man helt avhengig av å klare å holde på kulen når den en sjelden gang erobres. Først da kan man hvile, bygge opp selvtillit og reorganisere.

Men de lommene ble for få og for korte. Med et slikt utgangspunkt, hjelper ikke mirakler, engang. Rune Jarstein leverte en svært god kamp i buret, han. Det var bare ikke nok.

Selvsagt ligger forspranget i teknikken. Da tenker jeg ikke på finter eller dribleferdigheter. Men evnen til å behandle ballen hurtig og presist. Kjappe mottak, pasninger med rett skru, adresse og fart. Evnen til å ta av press med den første touchen. Dette er også teknikk, og tyskerne behandler ballen raskere og mer presist enn de aller fleste andre. Og dessverre for Norge: Når tyskerne ikke hadde ballen, sørget de for å få tak i den så fort som råd.

Når da dette uhyggelig samspilte laget fikk lov å spille klikk-klakk i lange perioder bare 20 meter eller nærmere fra Norges mål, da var det ikke så morsomt å se på for oss som er norske.

0-3 mot Tyskland ga en start på VM-kvalifiseringen som var nøyaktig som ventet. Et uhederlig tap mot en av verdens fotballstormakter er kun egnet til å forsterke apatien og avmakten dette laget er innhyllet i. Det vil neppe engang hjelpe om Norge slår Aserbajdsjan i Baku om en drøy måneds tid. For dette såkalte prosjektet til Per-Mathias Høgmo trenger intet lite løft. Det trenger en slags gjenopplivning. Og det etter at en ny kvalik så vidt er sparket i gang.

For la oss være ærlige: Forskjellen er skremmende stor. Forspranget er enormt. Og selv om det ikke er Tyskland vi realistisk sett skal måle oss mot, er det lite som tyder på at vi skal kunne hevde oss mot tsjekkerne, heller. Det kan til og med bli vondt mot nordirene og Aserbajdsjan.

Er det så noen lyspunkter? Noe man kan trekke med seg fra dette oppgjøret, noe å bygge videre på? En lagdel, en fase av spillet eller en enkeltspiller utover målvakten man bør berømme?

Nei. Dessverre.