Daniel Grindeland tar sats. Han flyr over bakken i en salto, før han lander på ryggen og spinner rundt.
Det er et av hans signaturtriks.
– Når du breaker, vil du ha din egen identitet. Du skal kunne se skyggen min og vite at «det der er Daniel».
Han hadde breaket i 15 år da det ble offisielt.
Lidenskapen hans skulle bli OL-gren i 2024.
– Nå har jeg sagt fra meg alt for å komme dit.
Under oppveksten på Sotra var Daniel mye urolig. Han forteller at han kjente seg som et problembarn, et som ikke ble sett.
– De kunne nesten plassert pulten min på rektors kontor, forteller han.
Daniel fikk diagnosen ADHD, og begynte på en alternativ ungdomsskole.
I etterkant har han tenkt mye på diagnosen. Han slet med å konsentrere seg hvis ting var kjedelig, men er usikker på om han har ADHD.
– Sånn tror jeg mange har det. Men jeg var jo spinnvill.
På ungdomsskolen følte han seg sett.
– Da jeg oppdaget breakdansen, var det som å komme inn i et nytt univers. Gjennom breakdansen har jeg lært meg at for å bli flink, må du trene og være disiplinert.
Nå får han bruk for disiplinen hver eneste dag.
Det går mye tid til terping av detaljer. En ørliten bevegelse i hoften kan være avgjørende.
– Det samme trikset kan se helt ulikt ut, avhengig av hvem som gjør det.
Under en treningsøkt i februar, tok Daniel sats og spant rundt i luften. Så gikk det galt.
– Jeg kjente det med én gang. Jeg landet feil og knakk en bit i tommelen.
På de to månedene han var ute, falt han fra 8.- til 17.-plass i verden.
Det er kun 16 breakdansere som kommer til OL.
Daniel kan kvalifisere seg gjennom VM eller ved å klatre på verdensrankingen.
– Det er et halvt år igjen, så alt kan skje.
Nå trener han opp til to ganger om dagen, hele uken.
Å være toppidrettsutøver er ferskvare, og kroppen må holdes i form.
På Olympiatoppen i Oslo har Daniel et stort apparat rundt seg.
– Bare den siste uken har jeg hatt vondt i et kne, begge håndleddene, problem med lysken og oppfølging av tommelen som knakk i februar.
Daniel anslår at han bruker minst 40 minutter på skadeforebyggende arbeid hver dag.
På Olympiatoppen lærer han å toppe formen.
– Jeg har aldri skjønt hvor viktig det er før jeg begynte her. Det handler om å tilpasse øktene, ha riktig kosthold og lytte til kroppen.
Noen ganger er han så sliten at han krabber ut av treningshallen.
Andre dager føler han seg som Supermann.
– Det er den følelsen vi jakter, sier Daniel.
På konkurranser vet ikke breakerne hvilken sang de skal danse til på forhånd.
Den rutinen de har øvd inn, er det ikke sikkert de kan bruke. Det gjelder å være i nuet.
– Du kan være dritgod ene helgen, og skikkelig dårlig den neste. Det er det som er magien med breaking, sier Daniel.
Han har brukt ti år på å skaffe samarbeidspartnere og jobber. Det blir lite tid til venner og familie.
Daniel innrømmer at det er litt skummelt å si fra seg alt.
– Men det er bare en sjanse jeg må ta. Det er OL som er drømmen. Koste hva det koste vil.