Hva skal man gjøre når superlørdagen ikke blir så super som vi trodde. Sture over de tapte slag, eller feire?

Selvfølgelig skal vi feire. Vi skal feire og hylle disse flotte ambassadørene for norsk idrett til det ikke er stemme igjen. Ikke minst fordi det er jentene som redder nasjonens ære til slutt.

Men vi skal ikke la det gå lang tid før vi tar en diskusjon om norsk toppidrett. Og da vil jeg at Olympiatoppen kommer ut av skapet sitt på Sognsvann og tar del i den diskusjonen – enten de vil eller ikke. For hvis toppidrettsorganet ikke tåler en debatt om hva vi vil med idretten og hvordan vi skal utvikle den, da er det virkelig fare på ferde.

Håndballjentene ble redningen på medaljestatistikken. Følger vi IOCs måte å sette opp statistikken, så er vi faktisk bedre enn Sverige, men det er en tilsnikelse. De vant syv medaljer – vi fire.

Dette laget har ikke klart å overbevise oss med glitrende spill og knusende seiere. Vi har hatt bedre lag før, men vi har sjelden hatt et lag som har kjempet seg gjennom motgang og kommet så styrket ut. Av og til føles de tyngste seirene best å vinne for de som er ute på banen. De vet hvordan de har slitt for disse gullmedaljene.

Vi kan hylle Linn Jørum Sulland og keeperne og Gøril Snorroeggen og andre for tidvis glitrende individuelle prestasjoner, men det er kollektivet som er vinneren. Slik er det alltid når Norge vinner i lagidrett.

Vi har ikke de beste spillerne, enten det gjelder fotball, ishockey eller håndball. Men vi har mye god idrettskultur og det siste året har den vist seg sterkest i ishockey og håndball.

Hvis det er noe disse jentene er flinke på, så er det å trene, å spise og leve som toppidrettsutøvere. De jobber best og innordner seg toppidrettens krav til levesett døgnet rundt. De har en kultur for å dra lasset sammen, for å stå sammen i mot— og medgang.

Vår idrett har nok mistet litt av forspranget på mange områder – ikke nødvendigvis fordi vi er blitt dårligere, men fordi andre har tatt oss igjen og gått forbi. Men den norske toppidrettskulturen slik dette laget eksponerer den, er fortsatt noe andre har mye å lære av.

Dette mesterskapet har vel vist at nivået i håndball kanskje ikke har gått fremover, men det har blitt jevnere. Kampene er tettere og mer uforutsigbare. Alle slår alle. Det er bare Norge som nekter å tape, fordi vi har denne vinnerkulturen som redder oss når det ser mørkest ut.

Jentene har slitt, de har vært langt nede, de har hatt perioder med bare motgang og stang ut, men de reiste seg alltid.

En av konklusjonene jeg hørte fra håndballhold i går er at når vi tar gullet er det ingen som bryr seg om hvordan det skjedde. Det høres nesten ut som vi skjemmes over måten det skjedde på.

Jeg velger å se det motsatt. Norges seier ble vunnet i takket være en sterk kultur, et solid støtteapparat og nitidige forberedelser. Dette laget ivaretar fortsatt det Marit Breivik bygget opp. Fortsatt er det for eksempel slik at jentene inviteres til selv å legge strategien.

Gratulerer jenter – dette er virkelig noe å være stolt av!

Og gratulerer Montenegro. Et lite land med et stort hjerte.