1. Vinneren

I løpet av et helt mesterskap har Portugal ledet totalt sett nesten nøyaktig en time, og vunnet én av syv kamper etter 90 spilte minutter. Det holder lenge, bare du nekter å tape. 12 lange år etter at de tapte finale på hjemmebane mot Hellas slo de selv et hjemmelag i en finale og det uten sin stjerne og ikon Cristiano Ronaldo. Vinneren av mesterskapet slapp inn tre mål mot Ungarn. Det hadde gitt gigantiske odds på forhånd og var en av mange overraskelser underveis.

2. Stjernen

Antoine Griezmann er spilleren som ble sendt ut eller ikke tiltrakk seg interesse fra flere store klubber fordi han var for liten som ung. Den lille gutten er blitt stor mann. Han ble toppscorer og etter hvert den største profilen i mesterskapet. Det er verdt å merke seg for alle som evaluerer spillere, fotball har plass til alle størrelser hvis de brukes klokt nok. Griezmann er blant annet langt farligere I luften enn andre som rager adskillig høyere over bakken.

3. Stjerneskuddet

Fotballekspert Lars Tjærnås

Alle mesterskap skaper nye stjerner, spillere som viser seg frem for det brede publikum for første gang. Renato Sanches er ikke ukjent. Han har spilt på en stor scene i Benfica, men har kun én sesong og 22 kamper der. Det var likevel nok til at Bayern München hentet ham i sommer for nesten 200 millioner og nok til at landslagssjef Fernando Santos trodde på ham under EM. Fra benken kom han inn mot Kroatia og tok umiddelbart styring. Siden var han en spiller motstanderne måtte holde et våkent øye med. Kanskje er han den neste store verdensstjernen. 4. Turneringsformatet

44 prosent av alle UEFAs medlemsland deltar i EM. Det kan kalles mye, men spesielt eksklusivt er det ikke. I tillegg spilles de to første ukene for å redusere til fra 24 til 16, altså sende åtte hjem. Min klare mening er at det hadde vært bedre med 16 lag og sende de to beste fra hver gruppe til kvartfinaler. Selv om færre hadde fått delta på festen, hadde det trolig gitt mer åpne kamper hvor det ikke hadde holdt å spille 0–0 i alle gruppekampene for å avansere.

5. Outsiderne

HELTER: Gareth Bale og resten av det walisiske laget. Foto: Carl Recine

Kanskje snakker jeg mot meg selv, for 24 land gir også nye bekjentskaper og nye helter. Ungarn og delvis Albania overrasket oss stort, men de vant likevel ikke hjertene våre. Det gjorde to andre lag. Wales er nummer 26 på FIFA-rankingen. Sånn sett er det ingen sensasjon at de gjorde det godt. Likevel er vi vant til at de er lillebror i Storbritannia. Det var de ikke nå og gikk helt til semifinale. Det gjorde ikke Island. Det ble bråstopp i kvartfinalen. Det forhindrer ikke at deres vanvittige kampmoral, stålvilje og urkraft sjarmerte de fleste av oss i senk. 6. Tilskuerbråket

En hel verden snakket om fare for terrorangrep mot mesterskapet før det startet. Frankrike holdt pusten og et massivt sikkerhetsoppbud var på plass for å forhindre tragedier. Det uteble heldigvis. I stedet fikk vi i starten av mesterskapet en "oppvisning i idioti", med et tilskuerbråk, gateslag og slåsskamper som gjorde oss forarget og fortvilet. Å kalle de som slåss for fotballsupportere er en hån mot de 99 prosentene av alle som reiste dit og faktisk bade oppførte seg som og er ekte supportere.

7. Jevnheten

I klubbfotballen er det en gigantisk avstand mellom de beste og de fleste. Der verdens største klubber kan kjøpe og lønne spillere for astronomiske summer må landslagene foredle de som hører til der. Selv om folketallet legger noen premisser, gjør det likevel mesterskap med landslag til en langt jevnere affære enn de fleste klubbturneringer er. Mange av de minste lagene kompenserer for mangel på individuelle ferdigheter med et samhold og miljø som gjør dem nesten like gode som de beste.

8. Trendene

Mesterskap peker ut retning. Slik de beste spiller vil gjerne mange kopiere. EM 2016 vil trolig ikke peke ut noen annen retning enn den VM 2014 pekte ut. Vi har ikke sett annet enn nyanser på systemer, formasjoner eller spilleprinsipper, de tingene som påvirket et lags måte å spille fotball på. Den viktigste trenden er derfor at de beste har et lag med fysiske atleter og tenker forsiktighet på mange måter ved aldri å havne i ubalanse slik at motstander får kontre. Verdt å merke seg er at begge finalistene endret system underveis i EM, og i enkeltkamper, det vil si er fleksible og tar hensyn til motstander.

AVGJØRELSEN: Graziano Pellè setter inn 2-0 og Spanias keeper David De Gea må innse at Spania ryker ut av årets EM. Pedro bak til høyre. Foto: REUTERS/Darren Staples Livepic/NTB scanpix

9. AbdiseringenDer nye vinnere og stjerneskudd kåres er det også abdisering i et mesterskap. På mange måter var VM 2014 Spanias store fall. Likevel var mange av oss spent på om det var et blaff, og om de ville reise seg igjen. De regjerende mestere dro ikke hjem i skam, men som tapere etter å ha kommet til kort mot Italia, først og fremst fysisk. Den som virkelig abdiserte er likevel en fra vårt naboland. Zlatan annonserte at han er ferdig med landslagsfotball. Han blir savnet sårt hos de blågule og savnet av oss som er glad i fotball.

10. Forventningene

Åpningsdagen på et mesterskap er lille julaften, kvelden der du ser pakkene ligge under treet klare til å åpnes. Vi er ekstatiske og forventningsfulle, yre og glade. Nå, en måned senere, er det tid for å spørre om forventningene ble oppfylt. Mitt eget svar er "delvis". Fotball på dette nivået er fantastisk uansett, men det var likevel et forsiktig mesterskap, med kun 2,1 scoring i snitt pr. kamp. Fotball spilles på samme areal og med samme antall spillere som for snart 150 år siden. Når spillerne blir stadig bedre trent og orker å dekke stadig større rom blir det stadig enklere å forsvare seg og vanskeligere å trenge gjennom. Det neste sjakktrekket i fotball tilhører de som skal finne veien gjennom et overbefolket forsvar.