Per Mathias Høgmo har hele tiden henvist til at det er kvaliken som starter til høsten som er hans og lagets eksamen. Det er riktig. På den veien er bortekampen mot Frankrike den viktigste heldagsprøven.

Det er to spørsmål som er viktige:

  • Ser vi en plan og progresjon under Høgmo?

  • Hvor vanntett er planen?

Det første først. Det enkle svaret er ja. Vi ser en plan, og vi ser progresjon. Lakmustesten for et fotballag er at det framstår som gjenkjennelig over tid, at vi som ser kan observere elementer i spillestilen som gjentar seg hver gang. Det kan vi.

Lykkes i angrep

Det mest tydelige er angrepsspillet mot etablert forsvar, der vi oftere lykkes å angripe flere rom uten ball samtidig. Siderommene skal angripes av backene, gjerne begge samtidig. Vi overbefolker mellomrommet ved å flytte inn kantene våre samtidig som en av spissene gjerne faller ned for å bli et oppspillspunkt her.

Vi har faktisk, ulikt tidligere utgaver, hatt større utfordringer med å angripe bakrom. Noe av det skyldes at vi er mer opptatt enn tidligere av å passere ett og ett ledd hos motstander enn før, framfor å spille tidlig inn i bakrom. Men bevegelse uten ball for å strekke motstander, for å åpne mellomrommet , er en forutsetning for at vi skal lykkes med dette.

Den delen av spillet offensivt som ikke har vært godt før kampen mot Tsjekkia var overgangsspillet, eller kontringer. Kanskje ble vi for opptatt av å skulle "bruke ball i laget", kontrollere kamp med pasninger som en form for motvekt mot hvordan forgjengerens stil ble oppfattet. Kanskje svingte pendelen for langt, bevisst eller ubevisst. Sikkert er det at vi takket pent nei til en del gode kontringsmuligheter vi burde takket ja til i mange av de første kampene før vi mot Tsjekkia så en endring i denne delen av spillet.

Den må være permanent. Av minst to grunner. Den ene er at å utnytte ubalanse kommer aldri til å gå av moten. Den andre er at vi kommer ikke til å ha et spill der vi kan vinne kamper mot etablert forsvar alene, uansett hvor mye vi forbedrer oss her.

Planen er lekk

Over til spørsmål to.

  • Hvor vanntett er planen?

Ser du på resultatene under Høgmo er det lett å svare et den er lekk. En seier på syv kamper er uansett lite imponerende.

Men det er mer nyansert enn som så.

Du finner knapt en fotballtrener i verden som ikke vil hevde at laget hans har vært uheldige i mange kamper, og at prestasjonene har vært bedre enn resultatene. Det er en uendelig rekke av parametere å velge i for den som gjenre vil trøste seg selv. Sjansestatistikk, ballbesittelse, stang ut, uflaks med skader. Jeg kunne fortsatt.

Høgmo kan med full rett hevde at prestasjonene særlig mot Skottland og Danmark i fjor høst burde gitt oss mye mer enn to tap i statistikken. Dessuten velger jeg å tro han på at han ser kampene som det de heter: TRENINGSkamper. Selv om jeg alltid vil hevde at resultatene for et A-landslag er overordnet vil ikke et menneske huske om vi tapte eller vant mot Skottland hvis vi slår Italia 9. september.

To utfordringer

De to største utfordringene er dessverre også de to enkleste og viktigste i fotball:

  • Hvordan redusere antall baklengsmål? Og; hvordan scorer vi selv?

Faktum er at vi ikke har holdt nullen på de syv kampene, som har gitt oss 13 baklengs.

Vi MÅ finne en backfirer som er stabil, særlig et stopperpar. De syv ulike stopperne som har fått sjansen må reduseres til to som nå lærer hverandre å kjenne med hud, hår og stortær fram til vi møter Italia.

Vi må finne en sentral midtbane som beskytter bakre ledd, fordi vi spiller på en måte som stiller store krav til at de gjør nettopp det. Når vi spiller 4-4-2 som utgangspunkt og samtidig flytter begge backene opp, trenger vi to som dekker store rom, og riktige rom, defensivt. Det kan vi få. For i en tid der vi opplever at mange norske spillere sliter med spilletid i utlandet har flere av våre midtbanespillere spilt fast, og spilt godt.

Mangler spisser

Det samme kan vi ikke si om spissene våre. Det er en skrikende mangel etter en spiss med rødt pass som står fram som en målscorer å tro på. Felles for de fleste uttatte er at de spiller begrenset, og scorer lite.

Vi har ingen Vedad Ibisevic eller Edin Dzeko, spissene til Bosnia som scoret til sammen 18 mål i kvaliken for en nasjon vi på mange måter kan sammenligne oss med. Hadde vi hatt "en halv" av de to hadde vi pakket strandshorts og sololje, og snart vært klare for Ipanema.

Når spissene trenger mange muligheter for å score, blir svaret å gi dem mange muligheter gjennom andre deler av spillet.

Det kan bli tøft mot Frankrike. Selv om de reiste hjem fra forrige VM i skam, har de en tropp som gir dem forhåpninger om at hjemreisen denne gang skal være i lykkerus. Og selv om spillere som snart skal til VM vil være like opptatt av å unngå skader som å vinne en treningskamp, har de et lag som uansett skal gi oss så god motstand at karakteren vi får på denne heldagsprøven forteller sannheten om hva vi kan forvente oss til eksamen om drøyt tre måneder.