Det er landskamp mot San Marino. Det er til og med en viktig landskamp mot San Marino. Den kan gi oss tre helt nødvendige poeng i kampen om å nå VM 2018. Kampen kommer — dessverre - nesten uansett til å bli en parentes. Dessverre, fordi det overskygges av at vi har en trener med et prosjekt som er i ferd med å totalhavarere.

Lars Tjærnås.

For å ta kampen først. Den vinner vi! San Marino er så dårlige at vi ikke kunne unngått å vinne om vi så hadde forsøkt. Derfor er ikke resultatet hverken spennende eller avgjørende for sjefens posisjon. Det vil selvsagt være en forskjell på om vi vinner 2-0 etter et pliktløp, enn om vi plutselig banker inn seks scoringer etter feiende frisk fotball. Det vil bety noe for publikum. Det bør ikke bety noe for sjefens stilling. Jeg tar for gitt at styret i fotballforbundet diskuterer Høgmos posisjon, og har jobbet med alternativer en god stund. Gjør de ikke det, gjør de ikke jobben sin. Det er nettopp alternativene som bør avgjøre hvor lenge Høgmo har jobben.

Sett denne?

Høgmos største problem

En trener sparkes av to hensyn. Enten at hans posisjon har blitt så betent for spillere, arbeidsgiver og supportere at det ikke er noen vei tilbake. Eller at en har andre kandidater som en tror kan gjøre en forskjell.

Et styre med kompetanse sparker aldri en trener på grunn av det som HAR skjedd — alene. De sparker han fordi de ikke tror det vil bli bedre hvis en fortsetter med det samme. Det er der Høgmos største problem nå ligger, fordi utviklingen har gått helt i feil retning.

Litt enkelt sagt. Vi vinner ikke fotballkamper. Vi scorer ikke mål. Og sammenligner vi med det vi gjorde i fjor høst, er vi vesentlig svakere i flere viktige deler av spillet, selv om spillerne nå har en hverdag der flere enn før spiller fast i gode ligaer. Fire tap på rad er stygt. Måten et par av dem har kommet på er enda styggere.

Fortjener et ryddig skifte

Summen av det er dessverre sånn at Per-Mathias Høgmo bør være veldig nær slutten på sin jobb som landslagstrener. Hvor nær avhenger av hvem som kan overta - og når de kan det.

Det siste norsk fotball trenger er enda en dårlig timet og svakt fundamentert treneravgang, som den da Høgmo overtok for Drillo. Har de den kandidaten de ønsker seg klar etter kampen mot San Marino, og har gjort alt avnødvendig forarbeid, bør skiftet skje da. Hvis ikke mener jeg det eneste rette er å vente, lete og finne riktig person. Vi slår uansett San Marino, og skal en skifte før kampen mot Tsjekkia er eneste grunn at de må være så sikre som det går an på at den som kommer inn betyr forskjell på null, ett eller tre poeng der. Det mente de var tilfellet da Høgmo overtok for Drillo med to kamper igjen av kvaliken til VM 2014. Det ga oss braktap i Slovenia.

En annen, og ikke uvesentlig, ting er at Høgmo forhåpentlig skal bruke sin kompetanse i norsk fotball lenge fortsatt. Hans poularitet er kraftig dalende, men blir det et skifte fortjener han selvsagt at det gjøres så ryddig som mulig. Det vil tjene alle parter, også etterkommeren.

Hvem bør bli neste trener? Feil spørsmål! Vi må starte med: Hva vil vi ha av vår neste trener?

Det er også den viktigste grunnen til at jeg mener det er viktig å ikke gjøre et eventuelt skifte for raskt. Vi bør være ekstremt grundige på egenskapene vår neste trener bør ha. Det bør i alle fall inneholde krav om:

  • Evner som leder som gjør han i stand til å takle trykk i motgang.

  • Fotballfilsofi som benyttes i praksis, ikke kun i ord. Det er mange som har erfart at det kan være to ulike ting.

  • Evner som kampleder til å sette sammen et lag der summen blir større enn enkeltspilleres egenskaper

  • Tydelig, klar og med evner til å forenkle budskap som pedagog.

Når denne listen er betydelig forlenget får de gå et par runder på hvor viktig det er å finne en med kjennskap til norsk fotball, eller om en bør lete etter en som kan se alt med friske øyne.

Alt dette får ta den tiden det trenger å ta før en finner en god nok løsning — hvis de bestemmer seg for et skifte.

I mellomtiden får sjefen selv, og mest av alt spillerne hans, sørge for å rette opp fiaskoen i Baku med festfotball på Ullevaal.