Start-Fredrikstad skulle bli kampen "alle" husker. Start mistet gullet etter å ha misbrukt mange— og store sjanser. Fredrikstad, mot mange odds, berget plassen i øverste divisjon. Det er likevel glemt av de fleste.Jeg var der for å kommentere kampen. Derfor hadde jeg god utsikt til en situasjon der en spiller ble liggende igjen foran eget mål etter kun noen minutter.
Jeg så umiddelbart hvem det var. Jeg hadde kjent han en god stund.
Enerly ti år etter skaden som gjorde ham lam: - Jeg ser virkelig lyst på framtiden
Fantastisk god
Jeg ble kjent med Dagfinn Enerly da han var liten, gjennom storebrødrene hans. Jeg var trener for eldstemann Steinar i Grei, før mellomstebror Espen også kom. Der en av brødrene var, der var også resten av familien. Far, mor, søster og alle tre gutta var med på det meste, på kamper, på turer og på treninger.
Dagfinn ble fantastisk god til å spille fotball. Ønsker du deg ren og skjær estetisk fotball-nytelse kan du se på noen klipp fra hans vakreste scoringer i ulike toppklubber. Det var han med den lyse luggen som lå igjen på gresset i Kristiansand.Enkelte ganger forstår du umiddelbart at det er alvor. Da han ble liggende— lenge- og så båret ut uten å røre en muskel var det lett å frykte det verste.
Jeg husker ikke all verden av resten av kampen. Jeg husker en del av kvelden senere.
Vi satt på et hotell. Tanken på søvn var fjern. Tanken på Dagfinn og familien var nær. Dag Solheim var der, og via hans kontakter i Fredrikstad fikk vi høre at det var for tidlig å si noe, men at det ikke så bra ut.
Brutalt
Ti år senere vet vi at det ikke gikk bra. Vi kjenner historien om Dagfinn som fikk livet sitt snudd. Det samme gjorde familien hans. De har alle opplevd en brutal omveltning fra en dag til en annen.
Jeg har ikke mange forbilder. Det nærmeste er kanskje faren min. Jeg prøver heller etter fattig evne å bli en bedre utgave av meg selv. Likevel har jeg i de ti årene som har gått siden kvelden i Kristiansand fått meg et nytt forbilde.
Å beskrive hvordan Dagfinn Enerly har taklet de utfordringene han står i kan lett bli en reise i klisjeer. Han fortjener noe bedre enn det.
Når du spør ham hvordan han har det er svaret gitt: Han har det alltid bra. Jo da, det er noen infeksjoner her, og smerter der, men livet er strålende.
Det verste, eller det beste, er at jeg tror ham hver gang han sier det. Han har rett og slett bestemt at sånn er det.
Sterk vilje
Han viser en støpning så solid og en vilje så sterk at jeg tar meg av og til i å bli en smule skamfull når jeg klager over hverdagens små og mellomstore utfordringer.
Dagfinn er hel ved på alle måter, men han er også heldig.
Når noe skjer som det skjedde med Dagfinn for ti år siden rammer det selvsagt også de rundt ham. Mona, kona hans, fikk også livet snudd. Tvillingene deres, og resten av familien opplevde selvsagt også at det som var selvfølge da han dro til Kristiansand ikke var det da han returnerte.
Jeg har hatt æren av å få være med på fotballskolen hans noen ganger, og får lov å være vitne til samspillet mellom han og de nærmeste. Det er liten tvil om at den optimismen han viser oss andre henter næring mest av alt hos "jenta i sitt liv", som han selv sier.
Mona tar de aller fleste tunge løftene, bokstavelig talt. Men ti år etter at det skjedde er det greit å vite at vi er mange i fotball-Norge som også ønsker å gi et varsomt og vennlig lite dytt i ryggen.