Landslagssjef Per-Mathias Høgmo flotter seg med fotballromantiske vyer, men resultatene er ren fiasko.

Jeg har sansen for fotballromantikere. Det betyr at jeg har sansen for Per-Mathias Høgmo som person og medmenneske. Den mannen er full av sterke sider.

Men i moderne fotball er det lite rom for romantikere. Fotballromantikerens tid som trener på høyeste nivå er ute. Nå er det kynismen som gjelder, og slik har det for så vidt vært ganske lenge. Ikke minst for de mindre klubbene og landslagene.

Selv ikke den nasjonen som fostrer flest toppspillere, Brasil er det nevneverdig rom for å romantisere rundt måten å spille på.

I vårt lille land med svært begrenset spillermateriell, hvor spillere bare unntaksvis klarer å etablere seg fast på lag i de største ligaene, er det ekstra dårlig marked for romantiske tanker. Likevel har vi fått en fotballromantisk landslagssjef.

Tviholder på sin visjon

Og det fungerer ganske dårlig selv om vi dag fikk et hederlig resultat mot Russland. Vi må være så ærlige å si at vi var heldige som fikk uavgjort mot en VM-nasjon som ikke virket veldig skjerpet. Ser vi bakover har vi slått større nasjoner enn Russland i tilsvarende situasjon.

Høgmo tviholder på sin visjon om å utvikle et spillende landslag. Etter dagens kamp kunne han fastslå at det var god spillstyrke i laget. Og det kan han ha litt rett i, hvis han tenker på evnen til å holde ballen i laget. Men det hjelper lite å spille mange trekk på midten, hvis man ikke evner å utnytte ballinnehav til gode gjennombrudd. I dag skapte Norge to sjanser på hjemmebane. Sist skapte vi null borte mot Frankrike.I mitt hode trenger vi ikke mer ballbesittelse, men mer gjennombruddshissighet og fremoverfotball. Og definitivt mer kynisme i forsvarsspillet – både i midtbaneledd og backrekke.

Høgmo sier det er nyttig å spille slike kamper. Hva er nyttig med å få dårlige opplevelser? Hva er nytten av å spille sammen et lag når spilletiden skal fordeles på 20 mann?

Terping på angrepsspill kan gi resultater når en klubbtrener får holde på 300 dager I året. En landslagssjef har knapt 30 dager. Når han ikke bruker de samme spillerne i de enkelte rollene, blir det svært lite anledning til å utvikle relasjoner på banen.

Hareide-reprise?

Hvor stor er nytten av fokuset på angrepsspill når laget gjentar amatørmessige blundere i forsvarsspillet? Og hva er hensikten med å spille 4-4-2 når Høgmo trolig ender med å spille en mer forsiktig 4-5-1 når EM-kvaliken starter mot Italia?

Jeg får følelsen at dette er i ferd med å bli en reprise av Åge Hareides tid som landslagssjef. Han gikk høyt ut og skulle også utvikle og fornye landslaget med nye formasjoner og en mer ballbesittende filosofi. I motsetning til Høgmo fikk han en kanonstart med gode resultater i privatkampene. Men da alvoret startet – for øvrig mot nettopp Italia – var han tilbake i 4-5-1.

Nå har Per-Mathias Høgmo én kamp igjen å øve før VM-kvaliken starter. Han har ennå ikke begynt å øve på forsvarsspill, ellers må det vurderes som skivebom.Høgmo hadde ambisjoner om å eie kampene. Det han sitter igjen med er eierskap til altfor mange baklengsmål og en historisk dårlig merittliste. Én seier på ni forsøk og et lag som faller som en stein på rankingen.

Den omdiskuterte beslutningen om å avsette Egil Olsen som landslagssjef for at Per-Mathias Høgmo skulle få mest mulig tid til å utvikle sitt lag, virker enda mer meningsløs når man ser hva tiden er brukt til.