Vi har sett på listen over vinnere siden 1978. Mange er fremdeles i sykkelsporten, men noen har også valgt å trekke seg helt ut av offentlighetens søkelys.
1978, 1979, 1981, 1982 og 1985: Bernard Hinault, Frankrike
Den siste franskmannen som vant Tour de France testet aldri positivt på doping. Han blånektet én gang å bli dopingtestet og truet med å boikotte et VM dersom han ble testet. Etter karrieren drev han en bondegård, men hadde samtidig en PR-rolle for Tour de France-arrangøren ASO. Han har vært ”sjef” på podiet etter etappene i Tour’en i mange år, gratulert vinnere og hjulpet rytterne på med trøyer. 2016 er det siste året han har denne jobben.
1980: Joop Zoetemelk, Nederland
Bernard Hinault ledet, men måtte trekke seg før den 13. etappen på grunn av en kneskade. Dermed fikk Zoetemelk den gule trøyen, men han hadde på mange måter gjort seg fortjent til den. Han hadde fem annenplasser sammenlagt før han endelig vant. Han ble dopingtatt flere ganger, men ble likevel kåret til Nederlands beste sykkelrytter gjennom tidene i 2003. Etter å ha vært sportsdirektør i det nederlandske laget Rabobank i ti år, trakk han seg ut av sykkelsporten og drev et hotell i Frankrike sammen med sin nå avdøde franske kone.
Etappevinneren om å sykle dagen etter terroren: - Jeg er veldig trist
Sikkerheten skjerpes i Tour de France
1983 og 1984: Laurent Fignon, Frankrike Mannen som vant Tour de France to ganger er kanskje like kjent for at han tapte 1989-utgaven med åtte sekunder etter å ha ledet med 50 sekunder før den siste tempoetappen fra Versailles til Paris. Han ble tatt for å ha brukt amfetamin flere ganger og erkjente også dette i sin selvbiografi. Fignon ble kalt ”professoren” mens han syklet på grunn av de runde brillene sine, men kallenavnet sikftet til ”playboy” like etter han ga seg. Organiserte flere ritt etter karrieren og kommenterte sykkel på fransk TV. Fikk kreft i 2009 og døde året etter, bare 50 år gammel.
1986, 1989 og 1990: Greg LeMond, USA
Året etter at han vant sin første Tour ble amerikaneren skutt med hagle av sin svoger i en jaktulykke. Skadene (han ble truffet av 60 blyhagl) var livstruende, og da han gjorde comeback året etter satt fremdeles 35 hagl igjen i kroppen. Som en svært aktiv dopingmotstander, nektet han å sykle videre for sitt nederlandske lag PDM da han oppdaget at det var organisert doping på laget. LeMond var tidlig ute (2001) med å hentyde at Lance Armstrong var dopet. Som barn hadde han ADHD og var utsatt for seksuelt misbruk, noe som først kom frem etter sykkelkarrieren. Han har etter sykkelkarrieren konkurrert i bilklassen Formel Ford 2000, har vært TV-kommentator, har et eget sykkelmerke og prøvd å bli president i Det internasjonale sykkelforbundet (UCI).
1987: Stephen Roche, Irland
I 1987 vant Stephen Roche Giro d’Italia, Tour de France og VM. Det er det kun Eddy Merckx (1974) som også har klart. Roche testet aldri positivt og blånekter på at han tok noe forbudt stoff, men en italiensk politiundersøkelse mot hans lag Carrera konkluderte at den kjente dopinglegen Francesco Conconi distribuerte EPO også til Roche. Roche har bosatt seg i franske Antibes og livnærer seg bl.a. med å være fast ekspertkommentator for den engelskspråklige versjonen av Eurosport.
Galskap til å gråte av
Her jogger Chris Froome mot mål etter motorsykkel-krasj: - Galskapens etappe
1988: Pedro Delgado, Spania Delgado tok annenplassen bak Roche året før, og i 1988 tok han probenecid. Det er en nyremedisin som også fungerer som maskering av anabole steroider. Det var stor ståhei da lederen av Tour’en ble avslørt etter den 17. etappen. Problemet var bare at probenecid sto på IOCs liste over forbudte preparater, men ikke UCIs. Dermed kunne Delgado fortsette og vinne med klar margin. Året etter presterte han å komme nesten tre minutter for sent til start på den første etappen. Han jobber nå som ekspert for Televisión España.
1991, 1992, 1993, 1994, 1995: Miguel Indurain, Spania
”BigMig” fikk kallenavnet sitt fordi han var en større og tyngre utgave av de gode treukersrytterne. Han hadde en eksepsjonell fysikk der resultatene hans toppet de fleste testene. Mest kjent var kanskje hvilepulsen på 28 og en enorm lungekapasitet. Testet aldri positivt på noe, selv om dopingspekulasjonene gikk høyt. Ble av folket kåret til Spanias beste idrettsutøver i det 20. århundre. Han var overlegen på individuell tempo og god nok til å henge med de beste i fjellene. Lever et tilbaketrukket liv i Navarra-regionen. Er æresgjest på noen ritt og har en stiftelse med sitt navn som skal fremme idrett for unge i regionen.
1996: Bjarne Riis, Danmark
Har ikke mistet seieren sin til tross for at han i 2007 innrømmet å ha hatt et utstrakt dopingmisbruk. Var nasjonalhelt i Danmark etter seieren og har beholdt mye av sin status til tross for dopinginnrømmelsene. Startet sitt eget sykkellag rett etter at han måtte avslutte sin egen karriere grunnet skade. Laget fikk delvis et frynsete rykte, bl.a. måtte lagets stjerne Ivan Basso forlate Tour de France dagen før det startet i 2006 grunnet sin kontakt med dopinglegen Eufemiano Fuentes. Solgte laget til russeren Oleg Tinkoff. Riis bor nå i Lugano og planlegger et nytt comeback i sykkelsporten.
Tour de France-sjefen vil ikke forhindre Riis-comeback
Dimension Data vil hente ny nordmann: - Edvald avgjør hvem det blir
1997: Jan Ullrich, Tyskland
Ullrich skulle egentlig hjelpe Bjarne Riis til en ny Tour-seier, men dansken sprakk på den tiende etappen, og Ullrich ba sine sjefer om å få lov til å angripe. Han fikk grønt lys og belønningen var etappeseier og gul trøye. Den beholdt han resten av rittet. Var da bare 24 år og hadde dermed også den hvite ungdomstrøya. Involvert i flere dopingrelaterte saker og ble sammen med Ivan Basso kastet ut av Tour’en før den startet i 2006. Innrømmet senere bloddoping. Havnet i medienes søkelys også etter karrièren bl.a. på grunn av en bilulykke der han kjørte med 1,8 i promille og skadet to personer. Bor nå i Sveits og brukes av noen rittarrangører av for å trekke deltagere. Driver også som trener og treningsmotivator for amatører.
1998: Marco Pantani, Italia
Denne Tour’en huskes ikke best for at den lille italieneren gikk til topps. Det var det store skandaleåret med Festina-skandalen. Et helt lag ble kastet ut, ryttere fra flere lag protesterte mot behandlingen og det var til tider bare kaos. Den suverene klatreren Pantani kom fra seier i Giro d’Italia og er den siste som har tatt dobbelen Giro/Tour. Retrospektive tester har ifølge det franske rettssystemet vist at Pantani brukte EPO i Tour’en. Var involvert i flere dopingsaker og slet mye med depresjon. Ble i 2004 funnet død på et hotell i Rimini. Dødsårsaken ble fastslått til akutt kokainforgiftning.
Nedslående nyheter for Kristoff og kompani: Lagkamerat må bryte Touren
1999-2005: Ingen
Lance Armstrong ”vant” alle disse årene, men ble fratatt seirene i 2012, før sin dopingtilståelse. Det ble ikke utpekt noen nye vinnere, kanskje ikke så rart når man ser hvem som ble nummer to de syv årene: 1999: Alex Zülle, Sveits, 2000, 2001 og 2003: Jan Ullrich, Tyskland, 2002: Josepa Beloki, Spania, 2004: Andreas Klöden, Tyskland, 2005: Ivan Basso, Italia.
2006: Oscar Pereiro Sio, Spania
Kanskje nyere tids mest overraskende vinner. Amerikaneren Floyd Landis ble hyllet som vinner i Paris, men han var dopet og mistet seieren. Først et drøyt år senere fikk spanjolen offisielt seieren. La grunnlaget for den oppsiktsvekkende prestasjonen da fire ryttere distanserte sammenlagtfavorittene med en halv time på den 13. etappen. Avla aldri noen positiv dopingprøve. Startet som fotballspiller etter sykkelkarrieren og fikk flere kamper i spansk Segunda B (samme divisjon som Martin Ødegaard har spilt i). Jobber bl.a. som radiokommentator.
2007 og 2009: Alberto Contador, Spania
2007 var nok et katastrofeår (om man velger å se det slik) for Tour de France. Astana-laget trakk seg etter at deres stjerne Alexander Vinokourov ble tatt for bloddoping. Det samme gjorde Cofidis da Cristian Moreni testet positivt på testosteron. Contador overtok ledelsen da dansken Michael Rasmussen ble kastet ut av sitt eget lag Rabobank grunnet løgner om hvor han befant seg da han skulle vært dopingtestet. I 2009 vant spanjolen klart med lagkamerat Lance Armstrong (!) på tredjeplass. Måtte bryte årets Tour på den niende etappen.
Contador brøt Tour de France
2008: Carlos Sastre, Spania
Fränk Schleck ledet etter den 16. etappen, men dagen etter tråkket hans lagkamerat Sastre til i fjellene. Han vant etappen over to minutter foran nestemann, og da han overgikk seg selv på den siste tempoetappen, var det ingen tvil om hvem som skulle vinne. Australske Cadel Evans var nærmest, bare 58 sekunder bak. CSC-laget var utrolig sterkt med Fabian Cancellara, brødrene Schleck, Jens Voigt og Kurt Asle Arvesen for å nevne noen. Jobber nå for flere veldedige organisasjoner, deriblant farens.
2010: Andy Schleck, Luxembourg
Nok en som fikk seieren i posten. Nesten to år etter at han hadde tatt annenplassen bak Alberto Contador, ble spanjolen felt for bruk av clenbuterol. Dermed gikk seieren til Schleck. Contador hadde avgjordt rittet med et angrep da Schleck fikk kjedetrøbbel. Diskusjonene gikk høyt om det var usportslig av Contador. Schleck la opp i 2014 og driver nå en sykkelbutikk i byen Itzig i hjemlandet.
2011: Cadel Evans, Australia
Mange pustet litt lettet ut da verdensmesteren fra 2009 på den nest siste etappen, som var en tempoetappe, passerte brødrene Schleck og avgjorde rittet. Evans var ansett som utenfor noen dopingmistanke, og både farten og watten han produserte underveis var av den ”menneskelige” typen. La opp i februar 2015. Bor nå like utenfor VM-byen fra 2010 Geelong. Fungerer som en global ambassadør for laget han avsluttet karrieren i, BMC. I tillegg organiserer han sitt eget ritt Cadel Evans Great Ocean Road Race.
2012: Bradley Wiggins, Storbritannia
Opprinnelig banesyklist som først i 2008 bestemte seg for å prøve seg på landeveien. Det gikk ganske bra. Vant både Tour’en og OL-gull på tempo i London i løpet av 10 dager i 2012. Den eneste som kunne utfordret Wiggins i Tour’en var lagkamerat Chris Froome, men han var lojal hjelper. Gikk tilbake til banesykling i 2014 og skal sykle OL i Rio. Der kan han bli britenes største olympier gjennom tidene (målt i antall medaljer). Har sitt eget sykkellag Wiggins som er et utviklingslag for yngre talenter.
2013 og 2015: Chris Froome, Storbritannia
Født i Kenya, vokste opp i Kenya og Sør-Afrika, men har britisk pass. Har vært verdens beste treukersrytter de siste årene. Gikk glipp av en mulig seier i 2014 etter at han veltet tre (!) ganger på den femte etappen. Har et suverent lag (Sky) rundt seg og er den største favoritten i år også. Befestet favorittposisjonen med en god tempoetappe fredag.
Froome beholder den gule ledertrøya etter vanvittig etappe
2014: Vincenzo Nibali, Italia
Dominerte Tour’en så til de grader. Tok den gule trøya allerede på den andre etappen og lånte den bare bort én dag til Tony Gallopin. Vant med syv og et halvt minutt, men slapp altså konkurranse fra Froome og Contador som begge veltet ut av rittet. Vant Italia rundt tidligere i år. Er med i år også, men først og fremst for å hjelpe lagkamerat Fabio Aru.