Nå som kampene i Tippeligaen blandes med sluttspillet i VM, er det lett å sammenligne. Én av forskjellene er at det lages mange flere mål i vår egen serie. Mål = morsomt. Men ikke nødvendigvis bedre. Mål kan også skyldes at man gir fra seg ballen altfor lett altfor ofte.

Selv om norske topptrenere klamrer seg til at den norske modellen er best, har vi noen klubbresultater de siste årene som sier det motsatte. Norske lag har gjort det elendig, på samme måte som et helt tiår er gått uten norsk deltakelse i et EM— eller VM-sluttspill. Vil e-cupkampene denne høsten vise noe annet?

Neppe. Det er forståelig nok mye som skiller de norske toppspillerne fra de beste internasjonalt. Men aller mest dette: Norske spillere liker ikke å ha ballen.

Så fort det er mulig, kyles ballen av gårde, gjerne unnskyldt med vendinger som ”overgangshissig” og ”fort i lengderetningen”. Som er bra. Ja, det kan være helt vidunderlig når det utføres som Tyskland gjør det på sitt beste.

Men når kvaliteten ikke holder da? Når pasningen ikke treffer medspiller, når mottaket ikke sitter, når det ikke finnes noen plan der framme?

Da havner den hos motstanderen. Gang på gang. Og det tar bare sekunder før er tilbake hos forsvaret. Da er det ikke rart at det scores mye i norsk serie. Alle lag gir motstanderen utallige muligheter til å angripe, ballen skifter eier i ett sett. Det forsvaret som skal stå i mot, er ofte i ubalanse fordi det nettopp har sparket ballen fra seg.

Rosenborg-trener George Curtis ble i sin tid latterliggjort fordi han åpnet første RBK-trening med å si: - This is a ball.

Sånt er for dumt, haha. Men tenk om en norsk trener ville si noe like elementært: Når VI har ballen, kan VI score. Og når VI har ballen, kan ikke motstanderen score på oss.

Spania tenker på det. Men ikke Molde, Stabæk, Lillestrøm eller Vålerenga, som vi så på TV sist helg. Det viktigste er å få ballen vekk. En liten stund. Som en liten oppgave kunne noen sette seg ned og telle hvor mange ganger midtstopperne kunne ha spilt til en medspiller, men i stedet kælket den av gårde.

De norske spillerne som er midtstoppere i dag, er opplært til dette. De skal stoppe angrep, det er derfor vi i Norge kaller dem midtstoppere, ikke centre back eller mittback, som man gjør i land vi kan sammenligne oss med. De norske er stoppere, ikke spillere. Det er synd, for ingen får ballen oftere enn midtstopperne. De burde være lagets beste igangsettere.

Internasjonalt går utviklingen raskt i en spillende retning. En klarering er ikke bra nok hvis ikke ballen går kontrollert til en medspiller. Der ligger lista. Spillere som ikke får til dette, uansett hvor de spiller på banen, er ikke gode nok. Fordi de gir bort ballen. Og denne gaven gir motstanderen muligheter til å score.

Tradisjonelle lag som Hellas, Serbia og England falt på dette, akkurat som Norge, Irland eller Skottland ville ha gjort hvis de hadde vært med.

Sagt på en annen måte: Det går framover.