Bare så det er sagt: Takk og pris at vi har en så frittalende underholdningsartist i toppidretten. Jeg ønsker at Petter fortsetter å strø verbale gullkorn og meldinger, gjerne med snert og ironi, men de grove angrepene på Vidar Løfshus kler skiesset dårlig.
Det som startet som stikk til sjefen med humor og ironi, har utviklet seg til ramme alvor. Når Petter Northug gjentar sin kritikk og nærmest forlanger sjefens avgang, løfter han denne saken opp på et nivå som er alt annet enn morsomt. Han tvinger skiledelsen til å ta grep.
Nå har også denne saken to sider, og jeg har forståelse for at Northug kan være irritert eller såret over noen av meldingene som har gått motsatt vei. Samkvemet mellom skiforbundet og Team Northug har vært konfliktfylt, og skilederne har ikke alltid veid sine ord på gullvekt, de heller.
I flere år har Northug kranglet med Løfshus. Her er grunnene til at forholdet er ødelagt.
Skiforbundet: – Løfshus har tillit uavhengig av hva Petter Northug mener
Petter Northug mener at landslagssjefen må gå av
Den mest frittalende idrettsutøveren jeg kan tenke på, er Zlatan Ibrahimovic, superstjerne i Northug-klassen. Zlatan kan lire av seg den mest bitende ironi, noe John Carew fikk erfare, men han går nesten aldri i strupen på sine overordnede i det offentlige rom. Den ene gangen han ga uttrykk for misnøye, delvis via sin agent i Barcelona, var det Zlatan som måtte pakke bagen og forlate Nou Camp.
Løfshus tåler det nok
Finnes det en arbeidsplass der en medarbeider kan uttale seg i så kritiske ordelag om sin overordnede i det offentlige rom? Jeg kan vanskelig tenke meg det. Vidar Løfshus er en robust person som er vant til å riste av seg både kritikk og drapstrusler, og han tåler nok Petter Northugs misnøye også. Men organisasjonen Norges Skiforbund kan ikke leve med denne situasjonen. De må enten gjøre som Northug vil, eller ta Løfshus i forsvar.
I lagidrett er det ikke uvanlig at spillergruppa i realiteten avsetter treneren sin når samarbeidsklimaet blir dårlig. Slikt har skjedd flere ganger i Rosenborg. Hvis Northug har laget med seg i misnøyen med sportssjefen, kan Løfshus ligge tynt an. Hvis det bare er snakk om én misfornøyd stemme, blir opprøret slått ned. Å bøye av vil være å vise svakhet som kan skape presedens. Det må aldri bli greit å ydmyke lederen sin.
Velviljen svekket
Uttaket til verdenscupavslutningen i Canada var kanskje det som fikk begeret til å renne over. Hvis Northug hadde lest sesonginformasjonen han fikk i november, ville han sett at han ikke var kvalifisert for de rennene. Han kunne fått et «wild card», men da på bekostning av en lagkamerat som var kvalifisert. Angrepene på lagledelsen kort tid i forkant, økte ikke velviljen til en slik løsning.
Hans forsvar for romkamerat Emil Iversen står seg dårlig etter rennene i Canada. Formelt sett har Northug lite å klage over, og da gjenstår bare spørsmålet om han fortjener særbehandling fordi han er den han er.
Må sette grenser
Denne saken handler mindre om uttak og mer om kommunikasjon. Et sted må skiledelsen, i dette tilfelle langrennskomiteen, sette grensen for hva som er akseptabel debattform. Ingen organisasjon kan la seg herje med av ansatte i det offentlige rom. Ingen kan akseptere at en utøver tar ut laget.
Denne saken bør være mulig å løse over en kopp kaffe og en berlinerbolle. Langrennsledelsen hevet seg over de første utbruddene, men med utbruddet i Dagbladet passerte Northug tålegrensen.
Så er det bare å håpe at langrennsledelsen ser verdien i at Petter Northug fortsetter med sine sirkuskunster i media. På sitt beste er han verdensmester også i humor.