Vintersesongen er i gang. Skiskytterne snakker om å finne årets formtopp til VM i mars, langrennsløperne uttrykker den luksusen i en mesterskapsfri sesong å kunne bevilge to formtopper , de fleste vil finne den ene i Tour de ski . Fotballspillere derimot, de forventes å ha en konstant formtopp de åtte månedene sesongen varer.
Molde blir historisk om Solskjær tar poeng mot gamle naboer og nummerarvinger
Sterke i Europa
Har du noen gang hørt en fotballtrener eller spiller forklare en svak kamp med at de ikke er i form? I så fall er det sjelden. Vi snakker om mangel på defensiv struktur, svake dødballer eller like effektive kontringer. Alt kan stemme, men jeg påstår likevel at det oftere enn vi liker å tro også handler om det fysiske. Kanskje kan det forklare hvorfor Molde denne sesongen aldri var i nærheten av å forsvare serietittelen fra i fjor, men samtidig har vært avsindig sterke i Europa.Jeg var ikke på Moldes treninger i vinter. Jeg har derfor ikke noe belegg for å hevde at treningsopplegget tilsa at de skulle komme skjevt ut fra hoppkanten. Det eneste jeg vet er at det selvsagt ikke var planlagt. Samtidig vet jeg at etter å ha vunnet The Double i fjor var et naturlig siktepunkt for både klubb og lag å prioritere Europa dette året.
Rindarøy om Fenerbahçe-kampen: - Vi ga dem et sjokk
Formtopp
Jeg kan aldri tenke meg at det har vært en bevisst strategi å skyve på en formtopp i ukene og månedene fram mot seriestart. Det er rett og slett ingen kultur for å tenke sånn i norsk fotball, knapt i fotball generelt. De som kan unne seg den luksusen er landslag foran mesterskap i de få ukene de har troppen samlet i forkant.
Det som ikke gjøres bevisst kan likevel selvsagt gjøres ubevisst eller tilfeldig. I takt med profesjonaliseringen av klubber og et økende støtteapparat rundt laget er selvfølgelig det fysiske planlagt til detalj i hver enkelt økt. Det legges opp til intensitetsstyring og periodeplaner der hver kamp har en rød ring rundt seg i sesongen , og all trening i forkant og etterkant legges opp til å fungere tipp topp den dagen
Med detaljstyring kommer også faren for å bomme. Der vi hører om en skiløper som kan ødelegge et helt år eller i verste fall en hel karriere av å trene for hardt i høyden kan selvsagt et fotballag i alle fall ødelegge en liten periode eller en del av sesongen ved å bomme på intensitet, restitusjon, totalbelastning på kort tid eller andre ting som påvirker fysiologiske faktorer.
Ny Forren
Uansett årsak, det er ualminnelig liten tvil om at forskjellen på ganske mange av spillerne i vår og i høst har vært stor. Vegard Forren er det aller beste eksempelet. I høst har han sett ut som en ny spiller. Han er ikke alene om det.
Det er uansett mer enn fysiologi som kan forklare den fantastiske jobben som er gjort i Europa. Det handler i stor grad også om å få et kampbilde som passer.
Fotball er en kompleks idrett. Aller mest kompleks og komplisert er det å spille ut en motstander som forsvarer seg med mange spillere mellom ball og eget mål, det som på fint fotballspråk heter etablert angrep. Det slipper Molde i stor grad i Europa. Det slipper de stort sett aldri i Norge.
Jeg tror ikke det er i nærheten av tilfeldig at Molde denne sesongen spilte to av sine desidert beste kamper i hjemlig liga mot den suverene serievinneren. Rosenborg har et spill som fritar motstander fra å styre kamper. Mot dem fikk til og med tittelforsvareren lov til å gjøre det som fortsatt betaler seg ofte i fotball— være tette og strukturerte defensivt og kontre lag i senk.
Som mot Rosenborg
Selvsagt er det flere faktorer i regnestykket enn det, men sammenlign de to kampene mot Rosenborg med de mange kampene som har sjokkert store deler av fotball-Europa, og du vil finne ganske mange likheter utover at resultatene har vært strålende.
Viktigst av alt, det har kledd Molde utmerket å få forsvare seg lavere enn i de mange kampene mot forsiktige motstandere.
Et lite bakrom å forsvare og spillet foran seg har vært en "livrett" for midtstopperne. Forren og Toivio eller en annen makker er lysende til å rydde unna i egen 16 meter, like gode når de får ligge lavt med spillet foran seg, men langt mindre sikre kort når ball og løp havner inn bak ryggen deres. Det har de sjelden fått i Europa, også fordi de har sluppet å jage ledelse.
Noe av grunnen til det er an annen av suksessfaktorene. De har virket ualminnelig godt forberedt på hva motstander kommer med.
Å kartlegge motstandere har blitt en selvfølge i moderne toppfotball. Det eksisterer knapt overraskelser lenger. Likevel er det klar forskjell på hvordan lag utnytter kunnskapen. Der har Molde vært suverene i Europa.
Har vist ro
Mye handler om kløktig pedagogikk, evnen til å skille ut essens. Celtics-, Ajax'- og Fenerbahces sterke punkter har blitt redusert til våte kinaputter, samtidig som svakhetene deres har blitt avslørt. Det krever klok pedagogikk, men uten kloke spillere med evner til å overføre teori til praksis sliter selv den beste pedagog.
Aller mest imponerende er uansett den ro de har vist i pressede situasjoner. Ja, kontringer har vært et suksesskriterium, evnen til å utnytte motstanders ubalanse med full fart på ben og ball har gitt de fleste scoringene. Det er likevel en illusjon å tro at det har vært grunnen til den sensasjonelle poengfangsten alene.
Det var rett og slett ren nytelse å se et norsk lag forsvare en ledelse i Istanbul og i Glasgow med å våge å styre spill ved siden av å forsvare seg stramt. Måten de våget å skaffe seg et "friminutt" med ballen i laget i slutten av bortekampene der det kunne vært akk så fristende å sparke ballen lengst mulig av sted var befriende. Ingen glemt, men likevel et par nevnt. Etzaz Hussain har kledd europeisk like godt som motsatt, og Harmeet Singh har vokst seg stor når det har vært snakket et annet språk på motsatt banehalvdel. Likevel er Daniel Berg Hestad et kapittel for seg selv.
Ekstrem dyktighet
40 år gammel i fødselsdato, 70 år klok i hodet og 18 år ung i kropp har kapteinen vært en leder av format.
Ethan Horwath kunne vært hans sønn, men har vært mer enn voksen nok. Særlig hjemme mot Ajax var keeperspillet hans ren magi. Det er fortsatt en illusjon å tro at norske lag kan avansere fra gruppespill i Europa uten å ha en matchvinner mellom stengene. Det har Molde hatt.
At de også har hatt enkelte marginer, spesielt i nevnte kamp mot Ajax, får være.
Avansementet handler ikke om flaks, det handler om ekstrem dyktighet i alle ledd.
Kanskje handler det også litt om en formtopp.