HUY (Aftenposten): Den tredje etappen av Tour de France ble preget en stygg velt der flere ryttere ramlet i bakken.
Kristoff kritiserer arrangøren etter skrekkvelt
Edvald unngikk skrekkvelten: - Klarte heldigvis å bremse
På den fjerde etappen tirsdag dundrer Tour de France-feltet inn på brosteinene. Sjansen for velt øker ytterligere når sportsdirektørene forlanger at alle skal sitte fremst i feltet for å passe på kapteinene. Sammenlagtfavorittene er livredde for å tape tid, men det er ikke plass til alle fremst, så enkelt er det.
Vi har bedt våre mest kjente sykkelproffer fortelle om sin verste velt i konkurranse.
— Det er ingen tvil om at det veltes mer nå enn tidligere. Det står mer penger på spill, alle er under mer press fra bl.a. sponsorer. Det er mer taktikk i sykling nå, om du har åtte hjelperyttere vil alle sitte rundt lagkapteinen for å gjøre en så god jobb som mulig. Før var det plass til 4-5-6 ledere i feltet. Nå har alle lederne åtte mann rundt seg, og alle vil sitte fremme i feltet, forteller Thor Hushovd som hadde sine velt i karrièren:
THOR HUSHOVD
Flandern rundt, 5. april 2009:
— Jeg var heldig, var aldri ute i månedsvis på grunn av stygge velt. Jeg tror den verste må ha vært da jeg spurtet om tredjeplassen i Flandern Rundt i 2009. Jeg ble presset ut i gjerdet av Gregory Rast, fikk knyttneven i gjerdet og gjorde en ordentlig kollbøtte. Jeg slo meg godt og legene var redde for hodeskader. Jeg ble kjørt til sykehus i Aalst, der røntgen viste at det ikke var brudd. Jeg gikk en stund med nakkekrave, men kom egentlig heldig fra den situasjonen også.
KURT ASLE ARVESEN 5. etappe Spania Rundt, 24. august 2011:
— Det var min aller siste Grand Tour, og jeg hadde akkurat vært bak i bilen for å hente noen flasker. Jeg kom i en utforkjøring og lå i aeroposisjon da en gutt på syv år plutselig løp tvers over veien. Det var noen i feltet foran som hadde kastet en flaske på den andre siden av veien, og han trodde nok feltet hadde passert og at det var trygt å løpe over. Jeg kjørte ham rett ned, og hadde jeg truffet ham annerledes kunne det gått riktig galt. Jeg hadde SRM (wattmåler), og vet at jeg kjørte i 67 kilometer i timen. Jeg skled 20–30 meter bortover veien og var mest opptatt av hvordan det hadde gått med ungen. Men da jeg hørte han skrek, skjønte jeg at det hadde gått ”bra”. Han slapp med et knekt ben. Selv skrapet jeg meg kraftig opp, men brøt ikke noe. Sykkelen knakk riktignok i tre deler. Utrolig nok sto bussen vår like ved der det skjedde, så jeg gikk inn og skiftet drakt før jeg kjempet meg opp til gruppettoen (den bakerste gruppen) og fullførte. Men neste dag, med utseende som en mumie, virket bare ikke koordinasjonen mellom hjerne og føtter, så jeg måtte bare bryte, forteller Arvesen som har hatt sin del av stygge velt.
ATLE KVÅLSVOLL
Classiques des Alpes i 1993. 23. mai:
— Det var frivillig å bruke hjelm på den tiden, og det var veldig varmt, så jeg hadde tatt av meg hjelmen. I en utforkjøring med en hastighet opp mot 100 km i timen gikk det galt. Jeg tror jeg punkterte på forhjulet, men er ikke sikker. Jeg veltet og skled med hodet først inn i en stein. Resultat: To brudd på hjerneskallen, og jeg blødde som en gris. Jeg mistet bevisstheten. Bo André Namtvedt var på laget mitt, og kom like etterpå. Han stoppet og ble med til sykehuset i Grenoble. Der lå jeg i 14 dager før jeg fikk reise hjem. I tillegg fikk jeg meg en alvorlig kakk på balansenerven og måtte ha hjelp til bl.a. å dusje. Jeg fikk skrekken og ble egentlig aldri helt den samme på sykkelen. Da jeg kom hjem, var jeg til undersøkelse på regionsykehuset i Trondheim sammen med min trener Elling Finnanger. Legen der sa at jeg neppe ville bli arbeidsfør uansett yrke. Jeg var borte lenge, men rakk akkurat VM på hjemmebane det året.
DAG ERIK PEDERSEN
5. etappe Giro d’Italia, 27. mai 1988:
— Mål var i byen Santa Maria Capua Vetere like ved Napoli. Jeg lå langt fremme i feltet, på hjulet til den senere etappevinneren Guido Bontempi. Før spurten skulle vi passere byporten, og det gikk svært fort. Men i det vi passerte byporten var det noen på høyresiden som kom borti en kant eller noe. Det ble en kjempevelt. Jeg veltet, fløy gjennom luften og landet på kneet. Deretter skled jeg på kneet i minst 30 meter før den nåværende italienske landslagssjefen Davide Cassani kom ovenfra og traff meg. Jeg kom til meg selv nederst i en haug, og bare så det åpne kneet. Vi var flere som ble kjørt til det jeg husker som et slags feltsykehus, og jeg ble operert mens TV-kameraene fra RAI rullet og gikk. Kneet ble sydd i tre lag med totalt 176 sting, og jeg var borte fra konkurranse i nesten fire måneder.
KNUT KNUDSEN
VM fellesstart, Valkenburg, 26. august 1979:
— Jeg brakk faktisk aldri noe. Jeg var selvsagt nedpå noen ganger, men ble bare plastret sammen og var klar igjen. Nei, den velten jeg husker best er fordi jeg våknet med en så god følelse den dagen. Det var min dag. Under VM-rittet fungerte alt som det skulle. Jeg var sterk og gjorde meg klar til å kjempe om gullet. På den siste og legendariske stigningen før mål var det tykt med folk, veien smalnet inn, og da vi kom på toppen, med rundt en kilometer igjen, kom det en plutselig bevegelse mot høyre blant oss som lå i teten. Jeg lå på høyresiden på hjulet til nederlenderen Jan Raas fordi han virket sterk (Raas ble verdensmester). Da Raas også brått svingte til høyre, klarte jeg ikke å unngå å velte. Hva det kunne blitt? Tja, det blir bare en spekulasjon, men jeg var i kjempeform.
JOSTEIN WILMANN
13. etappe Tour de France, 10. juli, 1980:
— Det var like før vi skulle begynne å klatre Tourmalet. Vi var i en langingssone og Vicente Belda kastet seg inn foran meg for å få tak i slyngen sin. Vi hektet sammen, og det ble en ordentlig bråstopp. Jeg fikk hånden min inn mellom bakgaffelen og bakhjulet hans og hang der i 10–15 meter, tenker jeg. Jeg brakk håndleddet og den ene tommelen. Jeg fikk også et kutt fra tommelen og oppover på armen og blødde som en gris. Jeg lå ikke nede lenge, men kastet meg på sykkelen og tok igjen gruppen. I ren sinne, smerte og masse adrenalin kjørte jeg fra de andre i gruppen og kom alene opp på Tourmalet (ifølge de offisielle rekordbøkene passerte Raymond Martin toppen først). Det var blodspor etter meg hele veien opp. Men på vei ned slet jeg veldig siden jeg bare klarte å bremse med den ene hånden som var på forbremsen. Den andre klarte jeg ikke å bruke, forteller Wilmann som måtte bytte sykkel tre ganger og ble nummer seks på etappen.
DAG OTTO LAURITZEN
Frankrike, våren 1983 :
— Jeg var amatør, men hadde lærlingkontrakt hos ACDB, et fransk rekrutteringslag som flere norske har vært innom. Alle kjørte mot alle i jakten på en proffkontrakt, også innad i laget var vi konkurrenter. I et ritt langs kysten mellom Nice og Cannes lå jeg aller fremst i en spurt, ca. 15–20 meter foran de andre. 150 meter før mål gikk veien 90 grader til venstre, men vakten viste ikke meg noe signal, så jeg suste rett frem. Der kolliderte jeg med en bil og dundret gjennom frontruten. Jeg husker at det var masse blod, og at jeg ble rushet til sykehus i full fart. Heldigvis hadde jeg ingen brudd og slapp de store kuttene i ansiktet. Jeg hadde på meg en ”pølsehjelm”, og det hjalp meg nok noe. Ellers kunne det gått riktig galt.
EDVALD BOASSON HAGEN Tour de France, 12. etappe 11. juli 2013:
— Det begynte å nærme seg spurten, og plutselig veltet en rytter rett foran meg. Jeg klarte ikke å styre unna, men kjørte rett på ham. Jeg stupte over styret og landet rett på skulderen. Jeg klarte å komme meg på sykkelen igjen og kom meg til mål, men det var forferdelig vondt. Da jeg kom til legerommet der det skulle ta røntgenbilder svimte jeg av på grunn av smerten. Helt til det ble konstatert et brudd i skulderen hadde jeg både håp og tro på at jeg skulle kunne fortsette, men da svaret kom var det jo helt umulig.
ALEXANDER KRISTOFF Tour de Beauce, Canada, tirsdag 15. juni 2010:
— I en utforbakke hadde noen drevet med veiarbeid, og det var masse grus i veien. Det var ingen svinger, det var bratt og det gikk veldig fort. Hjulet til han foran meg kollapset slik at han veltet, men jeg var egentlig på fin vei rundt ham. Så spratt sykkelen hans ut rett foran meg, slik at jeg gikk over den og ned i grusen. Jeg skrapet meg skikkelig opp, spesielt i ansiktet og fikk hjernerystelse og var veldig svimmel. Den skaden gjør at hjelmen min alltid sitter litt på snei fortsatt.
Cavendish' sykkel sjekket for juks
Tour de France direkte: Slik var 3. etappe