KOMMENTAR: Det er hockeyfeber i Hamar igjen. Ingenting er bedre enn det.

Serieåpningen til Storhamar Dragons har vært over all forventning, og det er nok fortsatt en del av oss som lurer på hva som har skjedd.

Fem strake seirer – inkludert gevinster mot topplag som Vålerenga og Stavanger – forteller noe om at Storhamar kan være tilbake.

I toppen.

Der de hører hjemme.

Og hva passer vel bedre enn å toppe det hele med å jekke ned Lillehammer et par hakk.

For det trengs.

Vondt for to år siden

Det er bare å innrømme at det har vært noen magre år nå. Det har vært mange vonde tap. Også mot Lillehammer. Og det er nok de tapene som har svidd mest.

Aller verst var det for to sesonger siden da Storhamar feide isen med Lillehammer i den første kvartfinalen. 9–1 vant dragene og undertegnede slo på stortromma og skrev L for Lillebror, mens Pål Johnsen klinte til med ei breiside mot hele Lillehammer som aldri blir glemt.

Lillehammer svarte med fire strake seirer og redaktøren i GD hoverte selvsagt. Spesielt elegant var det ikke, men resultatene slo i hjel enhver diskusjon.

Det var bare å gå hjem og holde kjeft da.

Det er i slike situasjoner vi virkelig hater småsøsken.

Jyplinger som tror dem er noe.

En annen hockeykultur

Det er vanskelig å si hvem som er best av Lillehammer og Storhamar akkurat nå. Trolig er det ganske jevnt uansett dagens resultat. Begge lag har dessuten åpnet bra, men likevel synes jeg Hamar-folket har grunn til å være stolte av Storhamar. Og de skal være glad de slipper å heie på Lillehammer.

For hockeykulturen i Hamar er noe helt annet enn de har å vise til på Lillehammer. I OL-Amfi’n er det triumfer i bøtter og spann.Seks norgesmesterskap og sju seriegull forteller om en hockeykultur de bare kan drømme om på Lillehammer.

De er ikke i nærheten.

Og de kommer aldri dit heller.

Lillehammer skal likevel ha for at de er med på å lage Mjøsderbyet til et begrep i norsk ishockey. Det er et lokaloppgjør som betyr noe. Og det skaper entusiasme i begge leirer.

Men ser vi på Lillehammer Ishockeyklubb er det ikke mye Lillehammer over det. De har vel ikke produsert en eneste ordentlig hockeyprofil siden brødrene Bergseng og Øystein Tronrud fikk være med på moroa i Storhamar.

De fyller opp importkvoten hvert eneste år for å hevde seg. Og uten NTG hadde de vært en parentes i norsk hockey.

De har riktignok noen egne unggutter som får prøve seg, men etter over 20 år i norsktoppen er det rart de ikke klarer å produsere flere egne spillere med god kvalitet.

Kontrasten blir stor når vi ser hva Patrick Thoresen gjør i KHL og hva Marius Holtet bidrar med i svensk eliteserie.

Med enda en ny treningshall på Lillehammer nå er det faktisk tre ishaller der oppe, selv om de tidlig fant ut at Håkons Hall ble som å fylle bestefars tøfler for en smågutt på fem år.

Det er også trist da at de har måttet trekke U16-laget sitt to år på rad. Det forteller noe om at ungdommen ikke står i kø for å spille ishockey på Lillehammer. Og de sliter selvsagt med å skape en god hockeykultur.

Sette skapet på plass

Det blir feil å si at Lillehammer er en solid voksen hockeyklubb før de får orden på rekrutteringen sin og får et mer trofast grunnfjell i tilskuerskaren som har en tendens til å falle veldig fort fra når resultatene er negative.

Så selv om det har vært noen tunge år på Hamar vest nå med økonomiske problemer og sportslige nedturer, er det fortsatt sånn at Lillehammer blir små i forhold til Storhamar når vi snakker om ishockey.

De kommer til Hamar som lillebror.

Riktignok en brysom lillebror.

Og noen ganger er det sånn at slike småsøsken må settes på plass.

Jeg kan vel egentlig ikke tenke meg et mer passende øyeblikk å gjøre det på enn nå i kveld.

Her kan du følge Mjøsderbyet direkte: