UNGARN — NORGE 2-1, 3-1 sammenlagt

GROUPAMA ARENA, BUDAPEST: (Aftenposten): Det er over, og det er bekmørkt. Igjen. Lyden som trenger gjennom støyen på Groupama Aréna handler stort sett bare om én ting: Per-Mathias Høgmos taktiske valg før landslagets viktigste fotballkamp på to år.

Robert Veiåker Johansen, journalist i Aftenposten.

Ute på det nedtråkkede gresset står norske landslagsspillere og henger, hvite i ansiktet og med tomme blikk. Hvis de klarer å føle noe annet enn skuffelse og tenke på noe annet enn hvor vondt alt gjør, tenker de kanskje at denne sjansen kan det bli veldig lenge før de får igjen.

For Norge spilte i en ikke umulig kvalifiseringsgruppe, og da det ikke gikk der, trakk de den svakeste motstanderen de kunne trekke i playoff. Likevel går de rundt med smerte i ansiktet og ingenting å ta med seg hjem fra Ungarn annet enn taxfree-kvoten, mens hjemmeheltene feires med en vegg av lyd.

En 433 dager lang EM-kvalifisering som startet med 0–2 mot Italia på Ullevaal er over, og det gikk ikke. Denne. Gangen. Heller.

«All in», hilsen Høgmo

«Prosjekt Per-Mathias Høgmo» er, om ikke en fiasko, så i hvert fall mislykket. Han har riktig nok klart å skape et generasjonsskifte, samhold og et lag som periodevis har vært gøy å se på, men han har sviktet i nøkkel-øyeblikkene og ikke klart å skape resultater.

Hva vil skje med ham nå? Jeg tipper toppene i Norges Fotballforbund gir ham én sjanse til. Norge har ikke vært i et mesterskap på 16 år. Nå er VM i Russland i 2018 neste mulighet, men muligheten er minimal med verdensmester Tyskland og Tsjekkia i puljen. Til VM skal bare 13 europeiske lag, ikke 24, som til EM.

Turen til Frankrike er avlyst. SKuffelsen hos Even Hovland og Markus Henriksen er stor. Foto: Vegard Grøtt, NTB Scanpix

Høgmo kom med et sjokk-uttak; tre endringer fra sist, blant dem Martin Ødegaard (16) inn og ingen klar spiss. Trekket hadde nesten et slags sen kveld på casinoet-aktig preg over seg, «all in» på en måte, og ble møtt med skepsis. Mange så på lagoppstillingen slik man ser på et ekkelt restskatt-brev fra kemneren.Uansett: Nå skulle alle som har ropt og ropt på Martin Ødegaard få se.

Dessverre hadde han ikke så mye å vise.

Fraløpt og lurt

De norske supporterne hadde fått et lite hjørne i en sving av stadion. Resten eide ungarerne. De ble fyrt opp av tung AC/DC-rock over høyttalerne, og brølte som løver bare spillerne ga dem et lite vink. For et trøkk. Norge er ikke de eneste som har ventet lenge på å få bli med i et mesterskap. Ungarn har stått over i 30 år, siden VM i 1986 da Diego Maradona var konge.

Nå har den stolte fotballnasjonen fått sine nye konger. Nesten umiddelbart ble det lett å se at kvelden ville bli tøff og full av trøbbel for de norske spillerne. De beveget seg elendig, hadde null oppfinnsomhet og gjorde feilvalg etter feilvalg. Høye baller over Ødegaard, som trenger den i føttene, opp til Markus Henriksen, som tapte hver eneste hodeduell, hva var det for noe?

Enda mer norsk skuffelse. Og en glad ungarer da.

Det finnes barnebøker av sorten pek og lær som er tyngre å lese enn sånt spill.Og som ikke det var nok, kollapset hele det defensive fundamentet etter ett kvarter. Høye, atletiske Tamás Priskin løp på en smart langpasning i gjestenes åpne bakrom. Mannen han løp mot, Vegard Forren, viste for en hel fotballnasjon der hjemme hva det største problemet hans er: Fart. Da han til slutt tvang Priskin til å stoppe opp, glemte han å presse ham. Pang! – rett i krysset, 1–0 til Ungarn og 2–0 sammenlagt. Mens målscoreren pekte mot den mørke, nedbørstunge himmelen over Budapest må Høgmo ha tenkt: «Hva har jeg gjort?»

Selvmål og god natt

Etter en omgang som ebbet ut med én norsk halvsjanse og én diger, Even Hovlands heading i stolpen, kom Høgmos innrømmelser i pausen. Han byttet inn Pål André Helland og Marcus Pedersen mot nykommerne Moi Elyounouissi og Ødegaard. Det er selvsagt ingen fest å være 16 og bli nappet av i hvilen i en så stor kamp, men landslagssjefen hadde ikke noe valg. Real Madrid-spilleren kom ikke til sin rett.

Innhopperne ga Norge litt ny dimensjon. Pedersens duellvilje og fandenivoldskhet gjorde at Ungarn plutselig fikk noe håndfast og fysisk å forholde seg til, etter ti minutter var han like skitten og full av grønske på den hvite drakten som resten av laget tilsammen.

Men ingenting hjalp, og det var symptomatisk da Pedersen brant landslagets største mulighet på 0–1 ett kvarter før slutt. Mange har ropt på ham som førstevalg etter at han har bøttet inn mål for Strømsgodset denne høsten. Men da han fikk sjansen fra syv meters hold skjøt han rett i kroppen på Gábor Király, hvis joggebukse ble våtere og våtere av regn utover kvelden.

I stedet scoret Ungarn, på et uheldig selvmål av Markus Henriksen, og da var det natten på Groupama, selv om Henriksen gikk rett i angrep og ordnet Norge et trøstemål.

Alt som ble borte

Det er en smule sårt å tenke på alt som ble borte på Groupama Aréna i går kveld. Spillerne får ikke mesterskapserfaringen de så sårt trenger, de får ikke mulighet til å vise seg frem for store klubber og heller ikke de 25 bonusmillionene de var lovet på deling. Det siste er til å leve med.

Det spørs om ikke EM-turen ville ha betydd enda mer for norsk fotball enn for spillerne. Folk ville ha stått i kø for å bli en del av det nye norske fotballeventyret, enten det var som dugnadsarbeidere, barnetrenere eller heiagjeng på franske tribuner. Totalen av pengene og engasjementet ville gitt Norges Fotballforbund en ekstra kraft det ville ha være umulig å søle vekk. Og tenk på forbildeeffekten. Dagens norske guttunger har vokst opp med at sluttspill er noe uoppnåelig, det er noe vi ikke hører hjemme i. Og hvis noe føles umulig, hvorfor skal man rive seg løs fra Playstation-settene for å trene til det?

For idrettsnasjonens sårede stolthet og selvfølelse er det jammen godt at alle øvelsene på ski starter for fullt nå. For fotball er vi ikke veldig gode i. Ikke er vi så smarte heller.

Hør Aftenpostens podcast etter at EM-drømmen brast:

Mer om kampen i Budapest: