Når håndballjentene drar til mesterskap, spør folk: Når går finalen? Når herrene gjør seg klare for EM-spill i Katowice, spør publikum: Kommer vi oss videre fra innledende?

Dette skal ikke bli en ny sammenligning mellom dame— og herrehåndball. Nivået er tøffere på herresiden. Det innser også damene. Men betyr det at Norge aldri kommer til å spille om medalje på herresiden? Jo, kanskje om to til fire år.

På hjemmebane i 2008 hadde vi kanskje tidenes beste lag, med spillere som Steinar Ege, Glenn Solberg, Frode Hagen, Johnny Jensen og flere. Norge vant innledende pulje etter seire over Danmark, Montenegro og Russland. Så ble det nesten. Uavgjort mot Polen og Kroatia i kamper vi hadde grepet på. Vi havnet ett poeng unna en semifinale. Siden har laget hett nesten-laget.

Bare tre spillere er igjen fra nesten-perioden, Ole Erevik, Erlend Mamelund og Bjarte Myrhol. Eller er det flere? I sin første sesong som landslagssjef skulle Christian Berge få oss til VM i Qatar. Etter tomålstap borte mot ordinære Østerrike var alle superoptimister. To mål tar man som regel inn på hjemmebane. Norge spilte svakt og fikk bare uavgjort. Vi kom nesten til VM.

Mangler en verdensstjerne

Dagens lag er lovende – som så mange av Norges lag er blitt betegnet som. Men det er urutinert. 11 av de 17 spillerne, som er reist bortover, har under 50 landskamper. Det er lite i håndball.

Aftenpostens journalist Arne Hole. Foto: Magnus Knutsen Bjørke/Aftenposten

Et annet ankepunkt er at Norge ikke har en lysende verdensstjerne. Mannen som kan gjøre at det bikker Norges vei. Sander Sagosen kan bli det, men er det ennå ikke. Ikke som Mikkel Hansen hos Danmark, Uros Zorman hos Slovenia, Demagoj Duvnjak hos Kroatia – og før ham Ivano Balic. Eller som Nikola Karabatic hos Frankrike, der det forøvrig kryr av verdensstjerner. Ingen av våre har ledende roller i verdens beste klubber.Vi har heller ikke noe godt alternativ til vårt 6-0-forsvar, som i Golden League i Frankrike i perioder fremsto som passivt og snilt. Det nytter ikke å stå på seks-syv meter og forsøke å blokke skudd når 100-kilosbamser med trampolinespenst kommer dundrende med svarte blikk og vidåpne nesebor.

Imponerer utlendingene

Når manglene er påpekt, må vi også hente litt fra skryteavdelingen. Flere av de norske spillerne har imponert så mye i sine mellomgode klubber denne sesongen at de for neste sesong er hentet av Bundesligaklubber. Det gjelder Kristianstad-spillerne Christian O'Sullivan, som skal til Magdeburg, og Kristian Bjørnsen, som er ønsket at Wetzlar. Bjørnsen kan allerede kalle seg verdensklassespiller og har flere ganger vært på rundens lag i Champions League. Hans makker på den andre vingen, Magnus Jøndal, ligger ikke langt etter.

Magnus Gullerud har gjort det så godt som linjespiller i Sønderjyske at han ikke vil tegne ny kontrakt. Han vil til en større klubb, og dit kommer han.

Ikke lenger nesten-laget?

Harald Reinkind har vokst i den tyske toppklubben Rhein-Neckar Löwen, og da Kiel ville ha en forsvarsspiller ringte de til Haslums Erlend Mamelund. Bjarte Myrhol har flyttet til Danmark, og der får han igjen spille angrep etter å ha vært bare forsvarsspiller i Löwen.

Det er tid for å slå Island igjen, i åpningskampen – og Hviterussland er et must å banke. Da kommer vi til hovedrunden, men møter Frankrike, Polen og Serbia(?). Der kan det bli stopp. Men vi vil ha lagt en stor stein til en ny grunnmur.

Ble nesten-perioden avsluttet da O'Sullivan snappet ballen i siste minutt og sørget for ettmålsseier over VM-sølvvinner Qatar i generalprøven søndag?

Hør Aftenpodden Sport, hvor det diskuteres Idrettsgalla, skihopping, kombinert og en liten historie om Arne Scheie: