Etter sesongen i fjor er en 4. plass, og utsiktene til Champions League, trolig akseptabelt for de fleste, selv etter å ha blitt skjemt bort i lang tid av Sir Alex Fergusons genialitet.De aller fleste vil imidlertid ha få problemer med å innrømme at prestasjonene, med enkelte unntak, har vært fjernt fra overbevisende. Å ha fire poeng flere etter 24 kamper enn det David Moyes hadde i fjor kunne skotten nesten garantert også oppnådd om han hadde fått et «halvt albansk statsbudsjett» til å handle spillere.
Det store mysteriet er imidlertid hvorfor en ikke ser Louis van Gaal-fotball under Louis van Gaal.
Studietur i Nederland
Nederlenderen er formet som trener i den klubben i verden som er flinkest til å tenke og utvikle rolleferdigheter hos spillere.
Det er lenge siden jeg var på studietur i Ajax nå, men de tenker fortsatt på en måte flere etter hvert har tatt etter. De starter tidlig med å gi spillere en rolle definert etter et nummer. En nummer fire, åtte eller ti vet nøyaktig hva som forventes. Han er en del av et maskineri. Utøver han sin lille del godt nok «smører han maskinen».
Derfor har Ajax alltid spilt på en måte som er gjenkjennelig, og derfor har også van Gaals lag gjort det samme, enten han har ledet klubb— eller landslag. Nå er det imidlertid nesten umulig å kjenne igjen en identitet.
Det er ikke uvanlig at en ny trener bruker tid før han finner sitt lag og sin stil. Det er likevel veldig uvanlig, og minst like uventet, at 63-åringen har vaklet mellom ulike systemer, formasjoner og strategier. De aller fleste hadde ventet at det ville bli «my way or the highway» fra dag én. Noen har tilskrevet dette at han kom sent inn i jobben etter å ha ledet landet sitt i sommerens VM. Det er en mulig årsak, men med dagens teknologi virker det rart om det skulle være en avgjørende begrensning.
To områder
Det er særlig på to områder i spillet jeg savner det han alltid har stått for:
Igangsettingsspillet
Kantspillet
De to faktorene er etter min mening de viktigste forklaringene på at Manchester United så langt i sesongen ikke har snudd en eneste kamp fra å ligge under til å vinne. De er for dårlige i spill mot etablert forsvar.
Det første først. Et lag med så mange gode offensive spillere er voldsomt hemmet av at de fire eller fem bakerste ikke er gode nok med ball. Alle lag som møter Manchester United, med ekstremt få unntak, er tydelige på at de legger seg lavt og lar United styre spillet. Det gir minst to gevinster. Det ene er at de uansett ikke vil bli truet ofte av forsvarere som passerer pressledd med geniale pasninger eller ved å føre/drible forbi. Det andre er at de samtidig eliminerer bakromstrusselen.
Skal de lykkes med å bli bedre i denne delen av spillet må de enten handle nye spillere, eller rokere om. Brutalt sagt: Å tro at Phil Jones og Marcos Rojo kan være effektive igangsettere mot lag som forsvarer seg kompakt, er naivt. Daley Blind kan være det, det samme kan Michael Carrick. Til gjengjeld forsvarer du deg da dårligere, og forsvarsspill handler tross alt mest om å forsvare seg.
Krevende kantrolle
Det vil være lettere å meste denne delen med tre enn med to stoppere. Da vil det imidlertid gå ut over det andre punktet — kantspill.
De fleste kampene der United har spilt 3-5-2 har Antonio Valencia og Ashley Young hatt rollene bredt i banen. De har ikke vært dårlige. De har vært så gode som Valencia og Young kan være. Men kantroller i det systemet gjør at du nesten aldri havner i overtall. Du får nesten heller aldri ballen bak en motstander. Summen av det gjør at du må alltid passere minst en motstander for å komme deg til gode innleggsposisjoner eller skape ubalanse. Det er krevende. Svært krevende.
Dette ser selvsagt også van Gaal, og han har nå mer og mer spilt med kantspillere som har andre roller. De er nå ofte innoverkanter, spillere som heller skal skape rom for andre bredt enn selv å utnytte det rommet.
Min største undring
Da ender vi igjen med min største undring. Manchester United er i øyeblikket mer et lag som prøver å få plass til alle sine beste spillere enn et lag som søker balanse mellom ulike typer. Konkret betyr det at for å få plass til Wayne Rooney, Robin van Persie, Juan Mata, Ángel Di María og Radamel Falcao plasseres en eller flere i posisjoner der han ikke er best.
Litt for ofte ender det opp med for mange grossister og for få spesialister. Det er for mange som vil gjøre litt av det samme som de andre, i stedet for å utøve sin rolle til perfeksjon. Det er sjelden lønnsomt i fotball.
Utskjelt innbytter snudde kampen
Søndagens kamp mot West Ham var et godt eksempel. Kampen snudde på mange måter med en utskjelt innbytter.
Da Marouane Fellaini erstattet Adnan Januzaj fikk de inn en «rollespiller». Lenge hadde de blitt tvunget til å spille langt mot en motstander som hadde hatt det komfortabelt. Med belgieren på banen ble det en annen dimensjon, en styrket duellkraft som skapte rom for andre. Det var en spiller som ikke ønsket ball i bena eller ville utfordre, og som så mange av sine lagkamerater. Han var fornøyd med å gjøre noe annet - gjøre sin del.
Det hjalp selvsagt også spissene, som nå plutselig fikk rom de ikke hadde hatt, og som til overmål begynte å se etter hverandre.
Nå blir det interessant. Louis van Gaal vet at han i øyeblikket leder et lag som enten kan søke mot hans fotball, og slite med å oppnå resultater på kort sikt, eller spille på en helt annen måte - og ha en sjanse til suksess.
Velger han det første er han en modig mann. Jeg tipper han blir pragmatiker.
Blind reddet United-poeng på overtid