Det er mandag når dette skrives, ca. 24 timer etter dommer Tom Harald Hagens siste fløytestøt på Ullevaal. En Tom Harald Hagen som hadde en svak dag på jobb uten at det betydde så voldsomt. Da fløyta gikk for siste gang sto Klanen, tenk det, Klanen å jublet å feiret som om de hadde vunnet serien etter fire strake tap, mens jeg og mange av mine venner i Isberget knapt nok orket å reise oss fra stolsetene i vår del av VG-svingen. Hvordan i alle dager kunne dette skje? 4-0 mot håpløse VIF.
Vålerenga som hadde mindre poeng enn en dårlig vits før denne kampen. Selv om det er 24 timer siden kampslutt har tusen tanker og scenarioer gått i hodet mitt i hele dag.
Etter flotte poeng borte mot Molde og Odd samt en overbevisende seier hjemme mot Godset var det supportere med stor tro på seier mot Vålerenga på Ullevaal for første gang siden 2009 som koste seg i vårsola på vårt stamsted i Oslo før matchen. Deretter dro vi i meget god stemning med T-banen opp til nasjonalarenaen.
Men på tross av dette, så snakket vi om det før kampen. Det blir alltid tøft på Ullevaal. Hjemmelaget var ett såret dyr, de vil gå ut i 100. De var favorittene til tross for fire strake tap og at TIL har begynt sesongen klart bedre.
Og man så tidlig tendenser på at dette kunne bli tøft. Gamst med gult kort etter tre minutter, VIF med mye ball og ett Tromsø som aldri kom i gang offensivt. Men man holdt unna, det så aldri voldsomt farlig ut fram til 39 minutter når Deshorn Brown dro seg fri på bakerste, avslutningen gikk 10 meter over fra 10 meter.
Det var tydelig at viktigheten ved å holde 0-0 til pause var ekstrem denne kvelden. Men etter 41 minutter skjer det samme som to minutter tidligere. TIL fikk advarselen, de ignorerte den og da Brown fikk sin sjanse nummer to, lå den i nota. Straffespark imot og stygge personlige feil de siste 45 gjorde at det sto 4-0 på storskjermen etter 90 minutter.
Fy så vondt det var å være rød og hvit denne kvelden.
Men nok om Oslo-laget. Alle vet jo at hele Oslo gir blanke i Enga.
Kvelden som måtte komme
Denne kvelden måtte vel bare komme. Vi var litt heldige i Skien, vi har snakket om hvor solide Trromsø har blitt defensivt, den nye tryggheten hos keeper Gudmund Kongshavn. Den defensive muren sprakk totalt, den blå slegga slo fire hull som må mures igjen til torsdagens match mot RBK.
Og Gudmund som drømte om å slå sin gamle arbeidsgiver, sjelden har jeg sett en mer oppgitt og forbanna keeper etter kampslutt. Det var dog litt godt å se.
Dette ble litt flashbacks fra den vonde sesongen i fjor. For TIL var ikke bare knust defensivt, man kom aldri i gang offensivt heller. De gode bevegelsene og trøkket fra hjemmekampen mot Godset var blitt igjen på Langnes på turen til Oslo. Og når man først skapte noe sto det blå bein i veien.
Det bedret seg litt med Gamst sentralt og Sigurdarsson inn på kanten, men det hjalp ikke all verden. Det er vanskelig å være uenig med hovedtrener Bård Flovik i at han valgte feil lag fra start av. Det var trist å se at man aldri var i nærheten av å slå VIF som har vært direkte svake i år. Vi er alle enige om at TIL må bli bedre offensivt på bortebane, dette vet laget smertelig godt selv. Jeg har veldig tro på at det kommer, da må vi huske å gi de skryt og ikke bare slakt når det går dårlig.
Vi får se framover. Negativiteten var sterk søndag kveld, men man trenger ikke for mye fotballforståelse for å se at dette Tromsø-laget har veldig mye potensiale. Laget er sterkere, modigere og bedre enn i fjor. Gutan vil være veldig revansjelystne mot RBK, laget hele fotball-Norge hater (utenom trøndere da).
Gjermund Åsen og Simen Wangberg spesielt vil ha en enorm motivasjon for å slå sitt gamle lag, dette smitter nok over på resten. Og forhåpentligvis får vi se får nye artist i Aron Sigurdarsson spille fra start igjen.
Vi gir ikke opp på grunn av en stygg smell, det har vært ganske moro å være TIL-supporter så langt i år. Poengfangsten har vært som ventet og både borte mot Molde og hjemme mot Godset fikk vi se morsomme takter i spillet.
Det handler om mer enn tre poeng
Det er ikke ett lag jeg hater mer enn RBK. Jeg takler de så dårlig at jeg bare kaller de «motstanderen» Derfor betyr kampen torsdag mer enn bare en oppreising fra helgen. Det står om å slå de såkalte «Hele Norges Stolthet» med en av mest uspiselige trenerne, med storkjeften Pål Andrè Helland, om å gi Bolleknekten fra Danmark (Christian Gytkjær) så vondt i duellene at han ikke tør se på stopperne våre, om å sette hovne supportere i Kjernen på plass. Det handler om skryteretten, det handler om 3 sinnsykt viktige og deilige poeng. TIL kan spille god fotball, det er bare å dra frem de gode minnene fra Godset-kampen og man tar også disse poengene.
EYA TIL!