1. februar 2012: Det går mot kveld i den egyptiske havnebyen Port Said. Byens fotballstolthet Al-Masry tar imot hovedstadslaget Al-Ahly til prestisjeoppgjør. Før og underveis i kampen er det uro i luften, og idet dommeren blåser av til 3-1-seier til vertene, bryter en av tidenes verste fotballtragedier løs.

Hjemmefansen stormer banen. De kaster gjenstander og fyrverkeri etter Al-Ahly-spillerne, som haster i garderoben. Bortefansen angripes med steiner, sverd og kniver. Fotballstadionet omgjøres til en slagmark. 79 tilskuere mister livet.

I Kairo befinner Bob Bradley seg. Amerikaneren har overtatt det egyptiske landslaget. Sammen med teamet sitt vurderte han å dra til Port Said, men valgte til slutt Zamalek mot Ismaili i hovedstaden. Når rapportene fra kysten kommer, glemmer de fotballen og setter seg foran fjernsynsapparatene.

Snart to år er gått. Samme Bradley har byttet ut et Egypt som fortsatt prøver å finne seg selv etter revolusjon, kontrarevolusjon og det som skulle være en vår for den arabiske verden, med en kald, men akk så fredelig vinter i Bekkestua og Norge.

Flyktet ikke

Ikke fordi den nye Stabæk-treneren flyktet fra kaoset. På ingen måte. Han skulle så inderlig gjerne fortsatt i jobben frem til sommeren. Men drømmen om VM-spill i Brasil brast i det aller siste hinderet.

BEVÆPNET: Bob Bradley ble passet godt på av opprørsstyrker i forbindelse med kamper i Egypt.

– Jeg beklaget da jeg tok avskjed, for jeg skulle så gjerne gitt dem den opplevelsen, forteller Bradley da Aftenposten møter ham i forbindelse med presentasjonen som ny Stabæk-trener.Men først tilbake til februar 2012. Etter tribunetragedien utviklet situasjonen i landet seg. Alle amerikanere ble sterkt oppfordret til å forlate landet, men for landslagssjefen var det helt uaktuelt. Han ble.

Hvorfor? Det spørsmålet har jeg fått tusen ganger, men svaret er alltid det samme: Jeg ble på grunn av spillerne. Er budskapet ditt til dem hver dag at vi skal stå sterke sammen, må du som leder være den første til å stå ved det. Spillerne ga meg alltid motivasjon ved at vi var sammen. Jeg tenkte aldri på å dra.

Nå trengte spillerne ham mer enn noen gang. På landslaget var det mange som hadde sittet i garderoben den forferdelige dagen i Port Said. Omkledningsrommet ble snart fylt opp av skadede som trengte behandling. Flere unge fotballsupportere mistet livet der, like foran øynene på spillerne de var kommet for å heie på.

– I minneseremonien noen dager senere så jeg i ansiktet og øynene deres hva de hadde vært gjennom, forteller Bradley.

En massakre

Landslagssjefen var raskt ute og kalte det hele en massakre.

Politiet hadde ikke grepet inn, og fluktveiene var stengt. Plutselig ble hele stadion mørklagt. Ultrassupporterne hos Al-Masry var kjent som støttespillere for det fortsatt sittende regimet. Al-Ahly-supporterne hadde tatt motsatt standpunkt, og på kampene sang de sanger om at militærregimet måtte gå.

Men massakre er et ladet ord, og fotballforbundet måtte raskt innkalle til pressekonferanse hvor treneren presiserte at det ikke var regimet han kritiserte.

Nå, på plass i sitt nye hjemland, er han imidlertid fortsatt overbevist om hva som skjedde.

– Det var mer enn fotballvold, det hadde politiske overtoner. Det var en massakre.

VM-kvalifisering

Volden i landet eskalerte, fotballserien ble midlertidig lagt ned og lokalene til fotballforbundet brant til grunnen. De fleste spillerne hadde ingen kamparena, de fikk ikke lønn, og laget besto av spillere med motstridende politiske ståsteder.

– Ingen visste hva som skjedde med fotballen. Landet som helhet prøvde å finne en vei videre, finne ut hva demokrati er. Oppi alt dette ventet de første VM-kvalifiseringskampene om bare fire måneder, forklarer Bradley.

De planlagte treningsleirene ble gjennomførte etter beste evne. Han tok dem med til Sudan, Libya, Libanon og Dubai for å spille kamper. Målet ble bare klarere og klarere, fotball-VM i Brasil skulle bli en pustepause for den konfliktherjede nasjonen. I festtaler sies det ofte at idrett kan forene på tvers av etniske, religiøse og politiske skillelinjer.

POPULÆR: Bob Bradley gjorde mye for å spre sporten i hjemlandet.

– Å faktisk oppleve det var virkelig utrolig. Jeg kan ikke få rost spillerne nok, de kom fullstendig motiverte til samlingene, henrykte over det vi prøvde å få til. Der er de forbilder for spillere over hele verden. De satte landslaget og landet sitt først.Reisen mot Brasil-VM startet perfekt. Mosambik, Guinea og Zimbabwe ble slått både hjemme og borte.

«Faraoene» gikk videre som den eneste av de ti gruppevinnerne med seks seire.

Trekningen til de avgjørende play off-kampene var imidlertid mer enn vanskelig. Ghana, laget som slo ut et USA-lag med Bradley på trenerbenken i 2010-VM, var overlegne i den første kampen og vant 6-1. Egypt tok returkampen med 2-1 hjemme i Kairo, men det var til liten nytte.

– Jeg vil alltid være lei meg for at drømmen ikke ble virkelighet.

Til Norge

Kontrakten ble ikke fornyet, Bradley måtte se etter nye oppgaver. Vancouver Whitecaps ville etter rapportene ha ham, men Bradley takket nei til Major League Soccer-klubben og gjorde nok et karrièrevalg som overrasket mange.

Han valgte Stabæk, et nyopprykket lag i Norge, med en spillerstall mange mener er for svak til å overleve i eliteserien.

– Det neste steget for meg måtte være Europa, og det måtte være et klubblag, forklarer mannen som dermed ble tidenes første amerikanske hovedtrener for et toppserielag i Europa.

Og det viktigste han tar med seg til Bekkestua fra tiden i Egypt?

VM: Bob Bradley var i flere år suksessrik trener for USAs landslag. Her takker han Fabio Capello for kampen etter at USA spilte 1-1 mot England under VM i Sør-Afrika 2010.

– At du som leder har et ansvar for å si til spillerne dine hver dag, at vi ikke skal la noe komme i vår vei, at vi skal stå sammen og være sterke. Dette er vår sjanse. Klarer du å gjøre det i en situasjon som Egypt, så kan du helt ærlig klare det uansett hvor du er.Nå skal han gjøre det i en av de mest velstående kommunene i et av verdens aller rikeste land.

– Vi har alle hørt historier om spillere som kommer fra ingenting, og fotball er deres eneste mulighet til å bli noe i livet, men det finnes også spillere som er motivert av spillet i seg selv, av å komme på høyeste mulige nivå. Slik er det i Norge, og vi som klubb og trenere har et ansvar om å åpne øynene deres og engasjere dem.

Bakgrunnsinformasjon: Josimar 9/2013: «En amerikaner i Kairo».

Profil: Robert «Bob» Bradley

Født: 3. mars 1958. Fra: New Jersey, USA.

Yrke: Fotballtrener.

Klubb: Stabæk.

Tidligere jobber: Landslagssjef i Egypt (2011-2013), landslagssjef USA (2006-2011). Har også trent Chicago Fire, MetroStars og Chivas USA i Major League Soccer.