Så er vi der igjen, at de beste spillerne til Brann ikke signerer nye kontrakter. De drømmer om spill i gjevere ligaer, om høyere lønn og høyere status.

Tæring etter næring

Slik har det vært siden finanskrisen slo inn over Fotball-Norge. Selv med hjelp fra investorer, oppdaget klubbene at de ikke hadde råd til å betale lønninger på flere millioner kroner. Den ville pengefesten holdte på å ta knekken på dem, og fortsatt er det mange av de klubbene som sliter med etterdønningene av lønnsutbetalingene, som gjorde spillere som Bjørnar Holmvik, Olafur Örn Bjarnason og Håkon Opdal til mangemillionærer.

En av klubbene som måtte se kemneren og kreditorene inn i hvitøyet var Brann. Da de rimelig seint oppdaget at kassen var tom og gjelden enorm, ble de tvunget til å sette tæring etter næring.

Det ga en langt edrueligere lønnspolitikk, både i Brann og andre klubber, men den konsekvens at de beste spillerne søkte seg vekk. Da lønningene gikk ned, falt også kvaliteten på eliteserien – hvilket vi var vitne til senest lørdag i den spillemessige svake kampen mellom Brann og Stabæk. Tenk hvilket spill de samme klubbene viste oss i 2007 da Brann ble seriemestere, og i 2008, da Stabæk stakk av med gullet.

Anonyme og benkeslitere

Mens supporterne på tribunen synger som at de aldri svikter, om lojalitet, om kjærlighet, så gjør spillerne konsekvent det motsatte. Det er ikke lojalitet som styrer valgene deres, men penger og berømmelse. Selv hevder de det er for å utvikle seg som spiller, og i noen tilfeller har de nok rett i det, men i svært mange tilfeller ender det opp med at de store profilene fra norsk fotball blir til anonymiteter og benkeslitere i utlandet.

Hvor mye har egentlig spillere som Marcus Pedersen, Tarik Elyounoussi, Bjørn Helge Riise, Azar Karadas, Tore Reginiussen, Thorstein Helstad, Fredrik Strømstad, Alexander Tettey, Per Ciljan Skjelbred og Henning Hauger utviklet seg utenfor norsk fotball?

Det hadde vært til alles fordel om ikke alle talenter hadde hatt sånn hastverk med å komme seg ut.

Skylder Brann

Neste mann ut er Rodolph Austin. Han er ikke ung og lovende lenger. Han er heller ikke norsk, og slik sett kan man forstå at han vil vekk. Men må han la Brann stå ribbet tilbake?

Dessverre er det slik at sjansene for å komme seg ut, øker hvis han lar kontrakten gå ut.

I en ideell verden skulle jeg ønske at Austin hadde vist litt større takknemlighet overfor Brann, der han de siste årene har blitt gitt stor tillit, og der han har utviklet spillet sitt. Han skylder noe tilbake, ikke minst med tanke på at Brann i sin tid betalte ti millioner kroner for ham.

Hvis Brann skal ha noen forhåpninger om en liten overgangssum, må de selge han i sommer. Da vil imidlertid kvalitet på årets Brann-lag falle dramatisk. Og har vi råd til det?