Italias endring er ønsket. Cesare Prandelli er noe så sjelden som en italiensk fotball-estetiker som får lov å trene landslaget. Det har normalt vært forbeholdt folk som kan sin "catenaccio", et spillemønster basert på forsiktighet og defensiv struktur, og som har feiret store triumfer.
Prandelli vil ha et lag som ikke er fornøyde med at motstander styrer, og de selv kontrer. Han har satt sammen et lag med langt flere kreative spillere enn tidligere årganger, mest trolig i et 4-3-1-2 system, uten rene kanter.
Mer oppsiktsvekkende er at de heller ikke har en klassisk "nummer 10", noe Italia ofte har begeistret fotballverden med i ulike mesterskap. Til gjengjeld har de Andrea Pirlo dypere i banen, som gjør mye av den samme jobben, bare enda vakrere.Har Prandelli kastet all defensiv trygghet over bord? Definitivt ikke. Han har tatt ut stammen fra det beste laget, og stoler på at deres erfaring, samspill og ferdigheter skal løse mye. Gianluigi Buffon i mål, med Andrea Barzagli og Giorgio Chiellini foran seg ikke bare høres trygt ut. Det er det også. Kanskje blir Chiellini tvunget ut til venstre back, en problemplass å fylle.
Spennende ferdigheter
Englands endring har vært mer tvunget frem gjennom at de har fått opp spillere med spennende ferdigheter i offensive roller. Forskjellen mellom det ordinære og det ekstraordinære er det lille ekstra. Nå har England delvis det i unggutter som Raheem Sterling, Alex Oxlade-Chamberlain, Jack Wilshere og Ross Barkley. Dette er spillere med fart enten i ben eller hode, eller begge deler, som kan skape noe på egen hånd.
Dessuten har de kontringsstyrken til Daniel Sturridge, Daniel Welbeck og Wayne Rooney å lene seg på hvis de blir presset bakover.
Spørsmålet er hvor mange av dem Roy Hodgson våger å bruke. Han er en litt forsiktig strateg, som bedre enn de fleste evner å organisere lag til å holde tett bakover.
Han trives også best som underdog. Derfor passer det ham godt at forventningene til England er lavere enn på lenge. Selv engelske tabloider har "snakket med innestemme" denne gang.
Hva avgjør kampen?
Det er to lag med bevegelige spisser mot stoppere som har styrken sin i duellkraft. Kan oppspillene komme i rom slik at stopperne må bevege seg ut på løpeturer, øker sjansen for suksess.
Begge lag kan angripes bredt i banen. England har Glen Johnson, som ofte gjør posisjonsfeil, mens Italia spiller på en måte som gjør at backene ofte blir overlatt til seg selv defensivt. Hvem våger å skape overtall her?
Hvem greier å ta ut de som styrer spillet sentralt hos motstander? England har Steven Gerrard som orkesterleder, mens Andrea Pirlo svinger taktstokken hos Italia. Begge er i stand til å diktere en kamp fra midtsirkelen.
Hvem orker mest? Manaus er stedet med det tyngste klimaet, en kombinasjon mellom høy temperatur og enorm luftfuktighet.
Kampens duell: Mario Balotelli mot stopperne til England. Rett og slett fordi Balotelli er mesterskapets kanskje aller minst forutsigbare spiller og garantert kommer til å bli forsøkt terget til å begå dumheter.
God fornøyelse!