DIREKTE 20.45 ONSDAG: CELTIC-MANCHESTER CITY .
Vi kjenner historien. Det var egentlig José Mourinho alle pekte på da Barcelone skulle ansette ny trener i 2008 da Frank Rijkaard måtte forlate jobben. Det var Guardiola som fikk tilliten. Siden den gang har han knapt tråkket et eneste steg feil videre i sin karriere som manager.
Onde tunger vil kanskje hevde at han kun har trent klubber som har vært nødt til å vinne titler. Det er selvsagt et poeng, med Barcelona og Bayern som CV. Likevel er det kombinasjonen av titlene, og måten han har vunnet dem på, som gjør at han allerede nevnes blant historiens store managere.
Tjærnås om kritikken mot norsk fotball: - Det lønner seg sjelden å basere seg på ren flaks
Selger
Hva som skaper en god manager har flere svar. Likevel peker mange på litt ubestemmelige begreper som «aura» og «tilstedeværelse» når suksess skal forklares. Det er til å forstå. En manager er kanskje mest av alle ting en selger av ideer.
Jeg opplevde Gaurdiola på pressekonferanse da jeg var hos Manchester City nylig. Etter den seansen er det siste jeg ville tenkt på Zlatans lite smigrende omtale av sin tidligere sjef som en mann som «trekker ned gardinen i et rom». Han utstråler en kombinasjon av lidenskap og autoritet, som sammen med mannens utvilsomme faglige kunnskap gjør at alle lytter når han snakker.
Da han som ung og uerfaren trener overtok en av fotballverdens mest prestisjefulle— og krevende jobber, var det enkelt for han å finne ut hvor han skulle hente inspirasjon. Det var en mann som har betydd mer enn noen for Barcelonas moderne suksess, og for Guardiola selv: Legenden Johan Cruyff.
Barcelona-spillerne hedrer Cruyff under El Clásico
Cruyff kan få arena oppkalt etter seg
Enkelt og komplisert
Hans filosofi er så enkel at den kan beskrives med en setning: Fotball er fotball!
Bak den erkjennelsen ligger noe like enkelt. Du vil aldri se Cruyffs lag løpe gatelangs, eller gresslangs, uten ball. Det vil heller ikke Guardiolas. Skal en bli best til å spille fotball, må en trene mest og best med å spille fotball. Så enkelt— så komplisert.
Det grunnleggende og altoverskyggende i alt han står for handler om en ting: Den runde ballen. Hans lag skal eie den, trille den, spille den, skape noe med den og vinne den tilbake så snart den er mistet. Betegnende for hans måte å tenke på er at de største kravene til å sprinte er i det defensive spillet uten ball, i de første sekundene etter at ballen er tapt. Angrepsspillet handler om annet enn sprint, trolig også det inspiret av Cruyffs sitat om at «når du ser en spiller sprinte er det fordi han har oppfattet situasjonen for sent».
Annerledes i Norge
I Norge ville vi snakket om at sprintene skulle komme i omstillingsfasen fra angrep til forsvar. Vi deler inn spillet i mange faser. Guardiola gjør ikke det på samme måte. Han betrakter kampen som et eneste stort bilde, der fargene skifter. Tro ikke at hans måte å tenke på representerer noe enklere eller mer primitivt. Forskjellen er at ballen styrer.
Han deler opp i ulike soner der han ønsker sine spillere til enhver tid, avhengig av hvor ballen er. Han bruker begrepene aksjonssone, mellomsone og fjernsone, og vil ha klart flest i den første, den som er rundt ballen.
Det er også noe av det som har gjort han til en oppfinner. I moderne fotball er en back en som løper opp langs sidelinjen når eget lag har ball, og tilbake når den er mistet. Guardiolas lag sender backene inn i banen med ballen i laget, av tre grunner.
De vil ha mange rundt ball når den mistes
De vil spille seg gjennom sentralt, og til det trenger de overtall av spillere der
De vil tvinge motstander bredt når de ikke lykkes å vinne tilbake ball umiddelbart. Det gir tid til å reorganisere
Perfeksjonisten
Å følge Pep Guadiola på sidelinjen under kamp er som å se en mann som er med på det nest morsomste han vet. Det er umulig ikke å tenke tanken at han helst fortsatt ville spilt ute på gresset. Han lever intenst med i hver eneste aksjon, og går ikke av veien for å dele ut verbale svingslag til de som ikke lever opp til perfeksjonistens Peps ideer.
Men perfeksjonisten er også pragmatikeren.
I Bayern var det unaturlig å bruke Arjen Robben og Frank Ribery til noe annet enn det de var best til, som vinger. Når de var best til å komme rundt motstander skulle de gjøre det, men i Barcelona skulle vingene oftest komme inn for å gjøre plass til en back. Hos Manchester City har han en blanding av dette, og spiller deretter. Noe av det han misliker aller mest er å bli stemplet som en romantiker. Den korte tiden i England har underbygget hvorfor.
Den første scoringen i den tidlige toppkampen mot rival Manchester United kom på en måte som kjennetegner Drillos lag mer enn hans egne. Langpasning-stuss og gjennombrudd sikret tre poeng.
Det er likevel fjernt fra så tilfeldig som det kan virke.
Betyr lite
«Jeg spiller for en ting: For å vinne. Hvis noen liker måten vi gjør det på i tilegg, er det fint, men det betyr lite for meg».
Dette var noe av det han formidlet på pressekonferansen, og han har sagt det samme ved flere anledninger tidligere. Hvorfor skal vi ikke tro han på det? Dette er en mann som har opplevd som spiller og trener i rundt 30 år at ideene virker. Det står mange nok pokaler i premieskapene til å dokumentere det.
Flekisibiliteten og viljen til å tilpasse detaljer eller deler av spillet gjelder ikke på et annet og avgjørende område. På disiplin og på verdier er han nådeløs. Han startet sin karriere i Barcelona med å fjerne festløvene og stjernene Ronaldinho og Deco fra laget. I Manchester løftet han landslagskeeper Joe Hart vekk fra klubben og Yaya Toure vekk fra treningsfeltet av ulike grunner. Det er hans måte eller ingen måte som gjelder. Lever du ikke opp til perfeksonistens krav som spiller eller menneske, er du ferdig fort.
Han er ikke fort ferdig med å bygge Manchester City. Han har imidlertid kommet utrolig langt på kort tid. Langt nok til at de allerede nå er en trussel mot de aller beste.