30-åringen, som trolig får sin EM-debut mot Nord-Irland torsdag kveld klokken 21.00, har hatt sin andel av hjernerystelser opp gjennom karrieren.
I mai 2019 fikk hun angivelig sin 12. hjernerystelse etter at hun traff stolpen med hodet først på en Vålerenga-trening.
– Jeg vet faktisk ikke hvor mange hjernerystelser jeg har hatt. Jeg husker ikke, sier Pettersen – og det har ikke noe med at hodet ikke fungerer.
– Jeg husker bare ikke, sier hun til VG.
For venninnen Svanhild Sand ble den ene hjernerystelsen én for mye. Den lovende fotballspilleren fikk sine drømmer lagt i grus etter en hodeskade, som VG+ omtalte i en større reportasje nå før EM.
– Det er bare trist. Jeg bodde sammen med Svanhild i noen måneder da jeg spilte med henne i Vålerenga, sier Guro Pettersen.
Hun bruker sin hjelm – en leggbeskytter rundt hodet – for å være på den sikre siden.
– Hjernen er det viktigste vi har i kroppen. Fungerer ikke den så er det ikke så mye annet som virker. Vi tar vare på skinnleggen og da bør vi også ta vare på hodet. Men jeg trenger ikke å bruke den. Jeg var hos en lege som sa at jeg kan tåle mange hjernerystelser så lenge jeg er helt helet fra den første, sier landslagskeeperen.
Lege Stian Bahr Sandmo tok doktorgrad på hodeskader i idrett. Han uttaler seg på generelt grunnlag og kommenterer ikke hodeskadene til Svanhild Sandvik og Guro Pettersen.
– Det aller viktigste etter en hodesmell er å komme seg av banen og få en vurdering av helsepersonell med den nødvendige kompetansen. Hvis «man er i tvil, så gi utøveren hvil». Det er blitt et mantra, sier Stian Bahr Sandmo.
– Spilleren må selv ikke utfordre grensene og stå imot det trykket som eventuelt er om å fullføre kampen. Når en har fått vurderingen så er det viktig å følge gode råd om ikke å stresse med å med en for rask retur til idrett, skole og arbeid. Kroppens signaler er fortsatt en av de beste indikatorene man har.
Idrettsmedisinsk personell i Norge skal være satt inn i en protokoll som gjennom en trappetrinnsmodell skal føre utøvere tilbake etter en hodesmell.
– Trappetrinnsmodellen er hensiktsmessig. Basert på det vi vet er det den beste tilnærmingen vi har. Hvis du prøver å akselerere for mye og gjør ting for fort, så øker risikoen for langvarige plager. Man kan rett og slett kan gjøre vondt verre, sier Bahr Sandmo.