Under dopingsaken hennes ble det flere ganger forklart hvordan landslagslege Fredrik Bendiksen hadde handlet og gitt Johaug en leppesalve, som han ba henne bruke for et munnsår på samling i Italia.
Kremen Trofodermin inneholdt det forbudte stoffet clostebol, som førte til at Johaug til slutt ble idømt en dopingutestengelse på 18 måneder.
Nyheten sprakk 13. oktober 2016.
Legen tok på seg all skyld og trakk seg umiddelbart fra stillingen i Norges Skiforbund.
– Det var helt forferdelig. Og surrealistisk. En følelse av at dette skjer ikke meg, men du skjønner jo at det gjør det, sier Bendiksen til Tidsskriftet.
Bendiksens forklaring
Antidoping Norge henla saken mot Bendiksen fordi han ikke skal ha vist forsett. Selv har han grublet over hvordan den massive feilen kan ha skjedd.
– Hvis arbeidspresset ditt er for stort over tid, og kravene hele tiden overstiger det du med rimelighet kan levere, så er min påstand at risikoen for feil øker. Det er den eneste årsakssammenhengen jeg kan se nå, fire år senere. Jeg hadde vært igjennom en helt ekstrem arbeidsperiode med veldig store krav, i tillegg til sykdom i familien som tok mye oppmerksomhet. Det ble rett og slett for mye. Noen av kontrollpunktene som normalt slår inn, gjorde ikke det, sier Bendiksen.
– Jeg vet ikke om noen som skal ha bedre forutsetninger for å unngå å gjøre en sånn feil enn meg. Men det illustrerer også et sentralt poeng som har vært viktig for meg å få frem: Selv erfarne folk kan gjøre feil. Vi må aldri slutte å være oppmerksomme på det.
VG har kontaktet Therese Johaugs manager, Jørn Ernst, med spørsmål om langrennsstjernen ønsker å kommentere Bendiksen-intervjuet. Foreløpig har vi ikke fått svar.
Panikkangst
I intervjuet kommer det frem at Bendiksen fikk en kraftig reaksjon i kjølvannet av den emosjonelle pressekonferansen hvor det norske folk hadde hørt han og Johaug forklare seg.
Etter at legen hadde kjørt fra Oslo til Hamar, ble han grepet av panikkangst idet han skulle låse seg inn hjemme. I tiden som gikk skal Bendiksen ha følt at det var vanskelig å gå utenfor huset uten å måtte se seg over skulderen.
– Veldig mange har tatt kontakt, både i den akutte fasen og senere. Og så er det noen som du kanskje ville forventet at hadde tatt kontakt, som ikke har gjort det. Det syns jeg var sårt. Men sånn er det i noen situasjoner i livet, det skiller vannet litt. Det fikk jeg en tydelig erkjennelse av, forteller Bendiksen.