ÆRLIG OG DIREKTE: Pål André Helland har stor selvtillit og sier det han mener. Her er RBK-vingen på trening i Saint Etienne før torsdagens europaligakamp. ÆRLIG OG DIREKTE: Pål André Helland har stor selvtillit og sier det han mener. Her er RBK-vingen på trening i Saint Etienne før torsdagens europaligakamp. Foto: Rune Petter Ness

«Ville vært falsk om jeg hadde vært dørgende kjedelig»

Vi stilte RBK-profilen Pål André Helland 22 spørsmål. Her er svarene.

TRONDHEIM (Aftenposten): Gullkamp i serien. Mulig cupfinale. Europa League. EM-kvalik. Pål André Helland (25) er høstens travleste mann.

Han forlot Rosenborg 10 kilo for tung i 2010. Etter opphold i Ranheim, Byåsen og Hødd kom han tilbake bedre trent enn noensinne. Men kjeften er den samme. Torsdag kveld venter tøff bortekamp mot Saint-Étienne i Europa League.

— Du gikk fra ingenting til å bli stjerne på ett år, og var innom Ranheim, Byåsen og Hødd før du var tilbake i RBK. Hvorfor tok det så lang tid?

— Det har handlet om å knekke koden. Jeg har alltid hatt endel ekstremferdigheter. Men svakhetene har hemmet meg. At jeg har tatt litt for lett på ting. Turen til Byåsen, og etterhvert Hødd, gjorde at jeg måtte ta mer ansvar, jeg måtte være sjefen i spillergruppen. Det gjorde at jeg lærte mye. Jeg måtte heve bunnivået. Det holdt ikke at jeg scoret hat trick i en kamp, og så var jeg dårlig i de neste. Jeg måtte være god hele tiden. Jeg ble en sentral del av et lag, og det hevet meg. I tillegg ble jeg flinkere til å ta vare på meg selv.

- Hadde du et holdningsproblem?

— Høsten 2009 til sommeren 2010 var ikke bra. Da hadde jeg ikke et kosthold og en døgnrytme som var forenlig med å være en god fotballspiller. Jeg var vel 10 kilo tyngre enn i dag. Du ser det på bildene også. Jeg hadde jo ikke kinnbein.

- Sa du til deg selv at du måtte ta grep, eller var det andre som gjorde det for deg?

— Folk prøvde å si det. Men jeg var sta og fant alltid unnskyldninger, jeg forsøkte alltid å komme meg unna. Jeg skyldte på alle andre. Men heldigvis gikk lyset opp for meg. At det var min egen feil.

- Har du reflektert i ettertid over hvor god du kunne blitt mye tidligere?

— Ja, jeg kunne slått gjennom i sen junioralder. Men samtidig tror jeg ikke at jeg ville vært den erfaringen foruten. Jeg vokste på det. Og hvis det er noe jeg begynner å bli slakk på nå, så korrigerer jeg meg selv. Jeg har fått erfaringen som gjør at jeg kan justere meg inn og være profesjonell hele tiden.

- Utad strutter du av selvtillit. Er det ekte eller er det for å bygge image?

— Den er ekte. Selvtilliten har alltid vært med meg. Det er både en styrke, som når det går bra, og samtidig kan det være en svakhet, som for eksempel da ting ikke fungerte for fem-seks år siden. Da hadde jeg såpass selvtillit at jeg mente at jeg var god nok. Men så var jeg det kanskje ikke likevel. Jeg så på treningene at jeg kunne gjøre ting som ikke andre klarte. Men så var jeg for dårlig trent og ingen så meg under kampene. Det gikk opp et lys for meg at alt som er gratis, måtte jeg være bra på. Jeg bestemte meg for å være best trent. Ingen skulle ta meg på målingene under fysiske tester. Jeg visste jo at ferdighetene var på plass.

- Du er frisk i sosiale medier. Hvor bevisst er du på det?

— Det gjenspeiler hvilken type jeg er. Jeg har en kvass tunge. Jeg har alltid ment at en skal si det en mener. Alle som kjenner meg synes det ville vært falskt om jeg hadde stått i mediene og vært dørgende kjedelig, når jeg vanligvis ville hatt et mer krydret svar.

- Er idrettsutøvere litt for kjedelige og politisk korrekte?

— Ja, det var i hvert fall det i en periode. Men nå begynner det å komme en del som sier det de mener. Jeg mener folk bør være seg selv. Det er noen som er litt, beklager uttrykket, "traust". Folk som ikke liker å få den oppmerksomheten rundt seg, at de ønsker å holde meningene for seg selv. Men dem som er komfortable med at det blåser litt, og svarer det dem faktisk mener, bør det være takhøyde for. Det skaper interesse. Det er utrolig kjedelig hvis de du ser opp til, de du går på kamp for å se, er som roboter, at de ikke har noe følelsesregister og står der og svarer det samme.

Her jubler Pål André Helland etter en av sine mange scoringer denne sesongen. Foto: NTB SCANPIX

— I sommer stilte du opp i et portrettintervju i Adresseavisen, der du snakket blant annet om din bror Jan-Hallvard og hans rusproblemer. Hvor tøft var det for deg å stå frem? - Det var tøffere da det sto på. Men det var ikke i nærheten så tøft som det var for ham. Jeg er stolt av ham og den kampen han har tatt. Samtidig er jeg også stolt over familien som har holdt sammen på en fantastisk måte og støttet, selv om det så veldig mørkt ut en stund.

- Hvordan hadde du det da broren din slet som verst?

— Jeg er ganske sterk i hodet, men selvfølgelig tenkte jeg mye på det. Jeg bodde i Ulsteinvik og det var ikke bare-bare å komme seg hjem, det tok minimum fire timer hvis det klaffet med fergene. Jeg var spent og nervøs over tingenes tilstand. Jeg hadde hele tiden troen og håpet. Da det gikk opp for ham selv, visste jeg at han var så sterk og sta at han ville klare å komme seg ut av det. Da var det nesten som han sluttet på dagen.

- Hva lærte du av det?

— At jeg er mentalt sterk. Tre timer før en kamp fikk jeg beskjed om at han var skutt. Etter den kampen fant jeg ut at jeg hadde en mental styrke som jeg kom til å høste fruktene av senere i livet. For jeg spilte en utrolig god kamp rett etterpå for Hødd mot Mjøndalen på hjemmebane i 2012. Jeg scoret og hadde tre assists.

- Hvordan klarte du å prestere så bra?

— Fotballen har alltid vært et fristed. Jeg tenkte også at det verste for han, var å høre at Pål var dårlig på grunn av det han hadde gjort. Hvis jeg viste styrke, ville han kanskje få litt ekstra krefter. Det verste ville vært om han følte at han ødela for de nærmeste. Dette var lenge en familiehemmelighet. Men jeg sa det til treneren min i Hødd, Lars Arne Nilsen. "Hvis du ser at jeg er helt utenfor og dårlig, må du bare ta meg av". Men det var ingen vits å ta meg av.

- Hvilke tilbakemeldinger fikk du etter intervjuet?

— De var udelt positive. Mange syntes det var en sterk sak. Og så tror jeg noen har hentet inspirasjon. Dette problemet er kanskje større og forekommer oftere enn hva folk tror. Det er mange husstander og familier som sliter med det samme problemet. Når det går bra nå, så kan vi med vår historie belyse hva som fungerte for oss. Det er tungt for familier som går gjennom slike ting, hvis det er yngre søsken eller sønn/datter som går ruset, kan det være fristende å ta den enkle veien, sparke dem ut. Men det er litt som å gi dem et nakkeskudd. For da går det virkelig til helvete. Man må stå sammen gjennom stormen. Og til slutt kommer det en solskinnsdag.

MR. SELVTILLIT: Pål André Helland blir en av Rosenborgs nøkkelmenn borte mot franske Saint-Étienne i Europa League i kveld. Her er han fotografert hjemme på Kyrksæterøra. Foto: KRISTINE LINDEBØ, ADRESSEAVISEN

— Fortell om venstrefoten din. - Den er min fremste styrke. Jeg har spilt fotball helt siden jeg var tre år og jeg har alltid skutt mye hardere enn dem jeg vokste opp sammen med. Da vi spilte småguttefotball, fra 12-13-årsalderen, pleide jeg alltid å skyte fra midtbanen rett etter avspark. Da var keeperne så små, at hvis jeg traff under tverrliggeren, gikk ballen i mål. Jeg scoret endel mål, jeg har alltid hatt voldsom til "dæng" i fotballen. Jeg har alltid stått og skutt, hatt konkurranser som var skuddrelaterte fra veldig ung alder. Og så har jeg utviklet litt flere teknikker, at jeg behersker flest mulig varianter, samtidig som jeg holder hodet kaldt. Det handler om å ha et bredt spekter av tilslagsteknikker.

- Er det noen i norsk fotball som har rappere skuddfot enn deg?

— Nei, da blir jeg overrasket. Det kan kanskje være selvtilliten min som spiller inn. Men jeg vil like å se den spilleren som skyter hardere enn meg.

- Har du målt noen gang?

— Ja, på radar har jeg målt skuddet til 142 km/t. Men det var på en stand, og jeg vet ikke hvor mye jeg skal legge i det.

- Kåre Ingebrigtsen sa i et VG-intervju at du er Norges morsomste fotballspiller. Det må du nesten bevise.

— Bevise? Vil du at jeg skal fortelle en vits?

- Ja.

— Neeei, det er vel mer det at ... Jeg er vel ganske sosialt smart. Jeg vet hvor grensen går. Jeg er ganske god til å se hvilken type humor som passer til hver enkelt. Og så er det litt med timingen på kommentarene. Når du er oppvokst i et fotballmiljø, sitter meldingene løst i garderoben. Det handler om timingen, å finne den der du tar folk på kornet hele tiden. Det er sjelden jeg bommer, når jeg forsøker å være artig, så klarer jeg det.

- Har du fått noen tilbakemeldinger fra Roar Stokke etter at du har imitert ham?

— Jeg tror han kom med en kommentar etter at jeg gjorde en greie på en landslagssamling. Da sa han at det var veldig bra. Men det var ikke det beste han hadde hørt! Jeg tror det høres veldig likt ut for folk utenfor Trøndelag. Dette er resultatet av FIFA-spillingen. Jeg har skrudd av lyden og kommentert meg selv.

- Det snakkes mye om at RBK er på vei mot en ny storhetstid, er det mulig å bli like suverene som klubben var?

— Ja. Men nivået på de andre klubbene og hvordan de er bygd opp, betyr at det skal godt gjøres med 13 seriegull på rad. Men å vinne ligaen 6–7 ganger over en 10-årsperiode, er absolutt mulig. Det er ingen tvil om at Rosenborg er den største klubben i Norge. Hvis det er noen som tviler på det, så må de kanskje til utredning. Det er bare å se på fasilitetene, hvordan klubben er bygd opp, tilskuersnittet, fansen på bortekampene, du trenger ikke å betvile det. For det er fakta!

- Hvem har betydd mest for din karrière?

— Pappa (Ole Johan). Han er kanskje den i Nord-Europa som har kjørt flest kilometer. Han er trener selv, for Meldal, og han er en ganske god trener også. Det er noe "Eggensk" over pappa. Han er høyrøstet og morsom. Han er streng, samtidig som han bryr seg om dem han trener. Og så er han enda mer vulgær i språkbruken enn meg. Han er drøyere enn meg.

- Er du et godt forbilde?

— Jeg håper det. Jeg mener at jeg kanskje er det, fordi jeg tørr å være meg selv. At jeg gir litt f ... i hva folk mener. Folk må gjerne mislike eller like meg, men jeg forandrer meg ikke for å bli likt. Ta meg for den jeg er, så får det heller bære eller briste. Det er viktig i det hysteriet vi lever i, der folk streber etter å bli som den ene kjendisen etter den andre. Hvis alle skulle vært like ville ikke verden vært en interessant plass å leve i.

- Hva synes du om dem som snur kappa etter vinden ut fra hva som er populært?

— Det er jo et ordtak: "Det er kun daue fisker som følger strømmen". Det kan du sitere meg på.