Det er ikke kjedelig å være Brann-supporter. Har aldri vært det, kommer aldri til å bli det. Det svinger fra sesong til sesong, og fra kamp til kamp. Nå svinger det også fra minutt til minutt. Mellom det katastrofale og det vidunderlige. Himmel og helvete. Jeg har sjelden sett en kamp som har svingt mer i kvalitet, og, for oss som så på, i følelser. Det var Brann på sitt aller beste, det var Brann på sitt aller verste. Herre, jeg er utslitt.

De første tretti minuttene var fortvilende å se på. Ikke bare fordi Brann spilte elendig og det florerte med personlige feil, men fordi det var åpenbart at Sarpsborg var en høyst overkommelig motstander, en nedrykkskandidat. Det var enorme rom å boltre seg i for Branns spisser. Men utnyttet de det? Nei. Bentley, Guastavino og Ojo fortsatte der de slapp mot Sogndal. Én og én forsøkte de seg, og oppnådde ikke annet en frustrerte medspillere.

Selve ideen med å sentre og spille på lag så ikke ut til å eksistere.

Men etter Guastavinos flotte hjørnespark som Korcsmár stanget i mål, kom Brann til hektene. De siste ti minuttene av første omgang ga håp om en bedre andre omgang.

Og det ble det. Betydelig bedre. Plutselig fremstod Brann med en helt annen pondus, og plutselig gikk det opp for spissene, antageligvis etter en Skarsfjord-leksjon i pausen, at fotball er et lagspill. Sjansene for å score øker når flere involveres i et angrep.

Det var Austin og Guastavino som gikk i bresjen for Branns snuoperasjon. Austin med knallharde taklinger og utsøkte pasninger. Diego med teknikk, fart og et vanvittig skudd. På én to tre var Brann oppe i en komfortable ledelse.

Trodde kanskje de som ikke har sett Brann spille tidligere. For min del var det da neglebitingen startet.

Og helt riktig, da Sarpsborg var like tannløse som årets Løv-Ham-lag, ble de invitert inn i varmen igjen av Birkir Sævarsson. Han tok et unødvendig og uforståelig grep rundt Glenn Roberts og forærte østfoldingene et straffespark. Jeg lurer på hva islendingen tenkte på. Kjedet han seg? Ble det for lite spennende?

Sarpsborg grep muligheten begjærlig, og på én, to, tre var stillingen 3-3. Før denne serierunden lå Brann seks poeng unna topplaget og seks poeng unna bunnlaget. Brann-guttene må ha innsett i minuttene etter Tom Erik Breives fantastiske scoring, at valget sto mellom å være en toppklubb eller bunnklubb. Skulle de klatre oppover på tabellen eller falle enda dypere?

Det var da, når alt håp om tre poeng tilsynelatende var ute, at ”nye” Brann, Skarsfjords Brann meldte seg på igjen. De bestemte seg. De gikk for seieren, og de fikk den. Hvilken prestasjon. Hvilke scoringer.

Og hvilken lykke. Hvilken fullkommen lykke.