KOMMENTAR: For traust. For kjedelig. For lik Drillo. Landslaget blir stående på stedet hvil med bakglatte ski. Nei, nei, nei.

Jeg synes jeg hører det.

Mishagsytringene på sosiale medier har vært der lenge. De fikk en ny oppblomstring da det i dag ble kjent at Per-Mathias Høgmo blir vår neste landslagssjef i fotball. Mannen som for snart fem år siden hentet Drillo inn igjen i varmen på Ullevaal stadion, blir nå fotballprofessorens etterfølger.

Har god CV

Sånn sett er det lett å få vann på mølla for alle som måte mene at det er for mye vennskap, tette relasjoner og innavl i korridorene på Ullevaal. Men hvis vi skreller bort det og ser på Høgmos CV, er det ikke mange andre med norsk pass som er like godt egnet til å lede landslaget ut av uføret.

53-åringen fra Gratangen i Troms tok OL-gull med fotballjentene, hadde gode resultater som U-landslagssjef, ledet Tromsø til seriemedaljer med begrensede ressurser og har på fortreffelig vis løftet Djurgården ut av bunnstriden i Allsvenskan. Selv om han ble sykmeldt i Rosenborg da trønderne kom på gullsporet igjen i 2006, bidro han sterkt til løftet. Riktignok uten å få den delen av æren som han faktisk fortjente.

Scorer høyt

Istedenfor å bli værende på Lerkendal og sørge for en ny storhetstid, ble han toppfotballsjef i Norges Fotballforbund. Sannsynligvis ville han ha steppet inn og vikariert istedenfor Drillo da Åge Hareide gikk av før jul i 2008, men da hadde Høgmo akkurat signert for Tromsø. Derfor ble det umulig. Isteden ble han den som jaktet erstatteren. Høgmo var den som i sterkest grad meislet ut stillingsbeskrivelsen. Dette var de fire viktigste kravene hvor det var viktig å innfri:

  • Fagpersonen

  • Lagbyggeren

  • Sjefen

  • Vinneren

På en skala fra én til ti scorer vår neste landslagssjef høyt på alle kravene. Det er vanskelig å finne en mer utviklingsorientert og nytenkende norsk fotballtrener. Gjennom hele sin trenerkarriere har han vært opptatt av involvering og inspirasjon. De siste årene har han hentet inspirasjon og kunnskap fra verdens største trenerprofiler José Mourinho, Sir Alex Fergsuon og Arsene Wenger.

Tok av Gulbrandsen etter halvtimen

Og til alle dere som tror at han blir sittende like tam og handlingslammet på sidelinjen som det Drillo har hatt en lei tendens til å være, er det bare én ting å si: Glem det!

Jeg husker spesielt tre episoder:

Den første var under OL-finalen for kvinner i 2000. Høgmo tok Solveig Gulbrandsen av banen allerede etter 34 minutters spill. Fordi hun ikke gjorde jobben sin defensivt.

Den andre var under en U-landskamp i Romania. Han oppførte seg som «Gale-Mathias» på sidelinjen, hoppet, skrek og fikk spillerne til respondere. En slik oppførsel som Tom Nordlie kaller kontrollert sinnssyk.

Den tredje var da han i en U-landskamp i Drammen byttet ut Magne Hoseth i første omgang fordi han ikke ofret seg bakover på banen.

Det norske landslaget er nede i knestående nå. En sterk mann med glimt i øyet og smittende entusiasme trengs nå. Høgmo var det beste norske valget. Fordi kombinasjonen mellom hans meritter og store lyst til å ta jobben var det tydeligvis ingen som kunne matche.