Det ga oss ingen poeng, uansett hvor mye vi har forsøkt å omtale de tre tette landskampene som vårt eget mini-EM. Det ga oss likevel noe som er omtrent like viktig — litt av troen tilbake på det norske landslaget.

Det er mange måter å starte en landskamp på. Den foretrukne er å starte den slik Norge gjorde mot Island. En presis dødball, og to dueller etter avspark lå ballen i det islandske fiskegarnet.

Dueller et et stikkord. Dette laget kommer, med ytterst få unntak, aldri til å kunne spille ut gode motstandere uten først å ha tatt den fysiske kampen i kampen. Vi må duellere og løpe de fleste i senk for å tilegne oss retten til å kunne spille dem ut.

En gledens kveld

Fotballekspert Lars Tjærnås.

Den første omgangen er det mest positive jeg har sett av dette laget på lang tid. Andre omgang var også mer enn godkjent. Trekk fra at Island så ut til å ha pådratt seg et kollektivt heteslag, og trolig (selvsagt) allerede har hodene godt plassert i Frankrike, men dette var en gledens kveld. Grunnen til min begeistring ligger i variasjonen.

Kom Island høyt, spilte vi mellom dem. Kom de lavt, spilte vi rundt dem. Og vant vi ballen gunstig, spilte vi inn bak dem. Veldig enkelt formulert: Vi valgte riktige løsninger til riktig tid.

Årsaken trenger ikke være vanskelig å finne. Laguttaket ga formspillere en sjanse i posisjoner der de naturlig hører hjemme.

Trønderne beriket laget

Jonas Svensson har vært et lite atomkraftverk på høyrebacken hos Rosenborg hele våren. Han fortsatte å imponere med en annen farge på drakta.

Skal vi spille 4-3-3 MÅ vi bruke et naturlig anker i den dype rollen. Det er Ole Selnæs. I motsetning til spillere som har styrken sin som ballvinner, kan Selnæs både vinne ball og fordele den smart etter at den er vunnet. Med han dypt får vi også betalt for å ha indreløpere som er smarte nok til å løpe inn mellom de to bakerste leddene til motstanderen til riktig tid.

Pål Andre Helland har hatt en trøblete vår. Men: Han har en venstrefot som behagelig ofte sender ballen dit den er ment å havne. Og: Han bidrar til det som står med to streker etter kamper — scoringer.

De tre trønderne beriket oss og laget. At de ikke bare var gode hver for seg, men også tok med seg samspillet og de tette båndene fra noen hundre treningsøkter med klubblaget, var enda viktigere.

Var alt bra?

Med fare for å rippe opp i sår som fortsatt ikke er plastret rett før EM starter - dette var også et bevis for at Markus Henriksen er indreløper, ikke spiss, og at Joshua King er det siste. Det er uunngåelig å tenke tanken på hvordan kampene mot Ungarn kunne ha endt om de hadde fått muligheten til det, men det er historie.

Var alt finfint? Nei. Vi fortsetter å slite i egen 16 meter når motstander enten slår innlegg eller har dødballer mot oss. 1- 1-scoringen var et gufs fra for mange lignende situasjoner, og vi ble advert et drøyt kvarter tidligere da Haitam Aleesami sov på et innlegg . Straffesparket som Vegard Forren laget var en handling en flokk psykologer kunne brukt som pensum i mellomfag.

La oss likevel fastslå at det var mer å glede enn å ergre seg over denne vakre forsommerkvelden. Adama Diomande er på vei tilbake til formen fra før han ble solgt til Hull - og ble skadet. Martin Samuelsen og Alexander Sørloth kom inn og viste oss at vi har ting å glede oss til når de modnes yterligere, selv om sistnevnte var mer enn moden nok da sjansen kom til å sparke lærballen inn i buret. Stefan Johansen var kaptein og «oberst» med tenning som et par ganger var nær på overtenning.

Det tar vi med oss. Kvelden handlet, som jeg innledet med, om langt mer enn resultat. Det handlet om å vinne publikum. Det gjør du ved å vise at det betyr litt ekstra å ha flagget på brystet.

Og: Det gjør selvsagt ingen ting at vi vinner kamper heller.

Hør siste episode av Aftenpodden Sport hvor Reals møkkamann, Mourinho, supporterklubben og mini-EM er blant temaene: