Ole Gunnar Solskjær har alltid drømt om en karriere i Premier League. For enhver pris. Og den prisen betaler han nå, i form av tapt anseelse. Fordi han var så utålmodig at han valgte feil klubb da han skulle begynne på veien mot managerjobben i Manchester United.
Solskjærs vinnervilje ligger bak ønsket om å bli en stor manager. Han er en mann som tenker, puster og spiser fotball døgnet rundt. Han vil være på feltet. Han vil kjenne på presset. Han vil være smartest. Og han vil vinne pokaler. Slik var han som spiller og slik er han som trener.
Ole Gunnar Solskjærs fotballiv er en eneste lang suksesshistorie. Helt fram til i går. For første gang er det ikke han som har overtaket på verden. Nå er han ikke tilsynelatende udødelig lenger. Og det blir interessant å se hvilken plan han og hans nærmeste legger for å revansjere nedturen i Cardiff.
Jeg er ikke et sekund i tvil om at han kommer til å reise seg.
Det var helt åpenbart at Solskjær så på MFK som et springbrett til England da han tok managerjobben her i 2011. Statusen som en slags ufeilbarlig superhelt ga ham et mentalt grep om norsk fotball fra det øyeblikket han ble presentert på pressekonferansen.Alle «visste» at han kom til å ta Molde til topps. Han sa han skulle gjøre det i løpet av tre år. Han klarte det i første og andre forsøk.
Og der ligger trolig noe av bakgrunnen for at han hoppet på eventyret i Cardiff. Suksessen i Molde kom så fort og brutalt at han plutselig ikke hadde mer å bevise. Det kunne bare gå nedover. Derfor virket det som Solskjærs utålmodighet vokste betraktelig utover 2013-sesongen.
Etter cuptriumfen mot Rosenborg på Ullevaal handlet det meste om å finne en ny utfordring i engelsk fotball.
Norsk arroganse ble straffet igjen
Solskjær var i dialog med flere større klubber, men endte altså i Cardiff. Kanskje fordi det var det eneste konkrete tilbudet han hadde i desember i fjor. Kanskje fordi han fikk ta med seg det støtteapparatet og de spillerne han selv ønsket. Og trolig fordi gambleren Solskjær så en gylden mulighet til å ta en kjapp bakvei inn i det gode selskap i Premier League. Cardiff var allerede skakkjørt. Hvis han reddet klubben fra nedrykk, ville han bli genierklært i Wales og belønnet med feitere tilbud fra større klubber.Det er sikkert mange gode grunner til at Ole Gunnar Solskjær mislyktes i Cardiff. Supportere og journalister har konstant klaget på hans hang til å rotere på laget og skifte mange spillere fra kamp til kamp. Det funket i Molde. Men skapte frustrasjon og splittelse i Cardiff.
Her ligger trolig litt av kjernen i Solskjærs feilberegning av jobben han måtte gjøre for å holde Cardiff i Premier League. Jeg tror han overvurderte sin egen innflytelse. Han fikk tilsynelatende ikke ekstra autoritet eller gratis entusiasme fordi han var en tidligere stjernespiss i Manchester United. De etablerte spillerne lot seg ikke løfte tilstrekkelig til at de blødde nok for drakta. I bunnoppgjørene var det motstanderne som viste mest vinnervilje. Han fikk ikke sitt eget lag til å omfavne og utføre spillestilen.
Det ble mest spark og lite spill. Det ble ikke noe Solskjær-fotball.
Norske treneres fiasko
I enkelte kamper var Mats Møller Dæhli den eneste som gjorde noe spektakulært. Han blir enten satset på i Cardiff eller solgt.Magnus Wolff Eikrems karriere står i fare for å stoppe helt opp hvis han blir sittende på tribunen i Wales. Det har han gjort altfor lenge allerede, etter at han slo noen fatale feilpasninger og ble en slags syndebukk i vår.
Jo Inge Berget har neppe noen stor framtid når han returnerer fra utlånet i Celtic. Berget var en strålende spiller i Molde, men har ikke fart eller guts til å prege Premier League. At Solskjær kjøpte Berget var et tydelig tegn på at han ikke fikk ja fra de spissene han egentlig ønsket seg.
Og kanskje det første tegnet på at prosjektet i Cardiff heller ikke fra starten gikk sånn som Solskjær selv hadde forestilt seg.