Real Madrid og Barcelona får halvparten av rettighetspengene i Spania, må du være svært dyktig for å kunne utjevne de økonomiske urettferdighetene på det grønne gressteppet.
Money talks, og i Spania er de to store favorisert. Under finanskrisen måtte alle andre lag selge sine beste spillere, Real Madrid og Barcelona kunne fortsatt handle stjerner.
Fotballen skal være glad for at det finnes dyktige trenerkarakterer, som blant andre Diego Simeone og Jürgen Klopp.
Direkte kl. 20.45: Atlético Madrid-Real Madrid
I hver sin liga har de plaget de den/de største klubbene, med langt færre euro til rådighet, men med stor faglig dyktighet. Uten deres kapasitet ville fotballen vært enda mer forutsigbar, så forutsigbar og kjedelig at det på sikt kan skade fotballens egenart, som er all spenningen i enkeltkamper, hvor ingen resultater var gitt på forhånd. Sånn er det ikke lenger. Mange kamper er blitt et stort gjesp. Synd, men sant.
Atlético Madrid hadde riktignok vunnet Europaligaen da den tidligere midtbanespilleren, Diego Simeone igjen entret Vicente Calderon i Madrid, men å si at klubben hadde fåttnoen vinnerkultur, deter å dra det for langt.
I forhold til mektige Real Madrid, var de bare for en parantes å regne. De vant ikke en eneste kamp mot byrivalen fra 1999 til 2013. Selv med målhungrige spillere som Fernando Torres, Radamel Falcao eller Diego Forlan på laget, maktet de aldri å beseire storebroren i Spanias vakre hovedstad.
26 lange og uutholdelige kamper uten en eneste gevinst, mot de hvitkledde fra Madrids mest fasjonable område, var omtrent ikke til å leve med.
Vendepunktet skulle av alle steder skje på hjemmebanen til Real Madrid, på mektige Estadio Santiago Bernabeu, i den spanske cupfinalen Copa Del Rey.
Før denne kampen hadde Real vunnet ti kamper på rad mot Atlético, og selv de mest optimistiske supporterne hadde liten tro på at vendepunktet skulle skje akkurat der og da.
Kampen ble akkurat så dramatisk som den kanskje måtte bli for at dette skulle vippe i favør av «bortelaget». Real scoret først ved Ronaldo.
Diego Costa utlignet og det sto 1-1 etter 90 minutter.
Både på sidelinjen og på banen var det så ampert som Diego Simeone liker det. Og som han liker det. Når det koker som verst er den tidligere hardtspillende midtbanespilleren suveren som lagleder. På motsatt trenerbenk ble Jose Mourinho ble utvist, bortvist på grunn av gjentatte protester, det samme ble Ronaldo, to gule kort ble til et rødt. Og de gule kortene haglet rundt ørene på spillerne. 15 gule kort totalt. Og som det ikke var nok så ble også Atlétis lagkaptein Gabi utvist på slutten av andre ekstraomgang. Også han fikk sitt andre gule kort.
Real Madrid hadde sjansene, det smalt i metallet rundt Atlétis fantastiske keeper Thibaut Courtois, og det som kom innenfor rammen tok han. Han var utilnærmelig denne dagen belgieren, som en blekksprut på speed, og fikk også sin velfortjente tittel som «kampens beste spiller».
Mye av suksessen til Atlético Madrid er bygd rundt den defensive organiseringen — og oppofrelsen - over hele banen. Presspillet til Atlético driver ofte motstanderen til fortvilelse. De får aldri fred med ballen i beina, og bakerst har byggverket til Simeone hatt en glitrende keeper og to svært solide midtstoppere.
Og nettopp én midtstopper skulle bli den avgjørende faktoren på Santiago Bernabeu i denne cupfinalen. Brasilianske Mirandas scoring etter 99 minutter skulle bli kampens siste. 2-1 til lillebror Atlético.
14 års ventetid var endelig over. Nederlaget var så tungt å svelge for Real Madrid at hverken Cristiano Ronaldo, eller enda verre, manager Jose Mourinho møtte opp for å motta «tapermedaljen» på sin egen hjemmebane. Mourinho har i ettertid sagt at dette var noe av det bitreste han har opplevd som manager. Det som nå skjer er en enorm kontrast til hva som skjedde tidligere, hvor stolte Atlètico ble vitset om, og av, hos resten av Fotball-Spania, og ikke minst blant de som lever av å få andre til å le.
En av de mest populære sketsjene som ble laget var som følger; En mann er sammen sin sønn, da sønnen spør; pappa, hvorfor er vi egentlig Atléticofans? Sønnen fikk aldri noe svar…..
I dag ville ikke sønnen hatt noe behov for å stilt det spørsmålet, og om han gjorde det så ville faren hatt svar. Mange svar.
Ett av dem ville vært Diego Simeone.
Inneværende sesong har Atlético og Real møttes seks ganger allerede, og når kvartfinalekampene i Champions League er gjennomført, har de møttes syv og åtte ganger.
Atlético har vunnet fire av de seks, og to har endt uavgjort. Atlético slo ut Real av den spanske cupen, men den mest imponerende forestillingen kom i ligaen den 7. februar i år, da vant Atlético hele 4-0 på sin egen hjemmebane. Utklassing med andre ord.
Begge lagene har Champions League-finalen i Berlin som sitt store mål for denne sesongen. Atlético vil i disse kvartfinaleoppgjørene hevne finaletapet fra i fjor, hvor de omtrent hadde pokalen på gaffelen, mens Real Madrid ønsker å bli den første klubben som vinner turneringen to sesonger på rad. Det står ufattelig mye på spill.
Kampen om å være best i Madrid har sjeldent vært mer spennende. Og utfallet har aldri vært mer uvisst. Mye takket være argentinske Diego Siemone. Han har skapt en vinnerkultur mange andre kan misunne «arbeiderklasseklubben» Atlético Madrid.
Dyktighet går aldri ut på dato. Ei heller i fotball. Og av og til vinner fortsatt denne dyktigheten over de største pengene. Heldigvis.
Og tiden hvor Reals supportere sang om «Patetico de Madrid» er definitivt over. Også tiden da Atlético-fansen selv hevdet at å følge klubben sin var en selvpålagt lidelse.
Nå snakker man om tiden før og etter Diego Simeone. Med all mulig grunn.
Real Madrid Castilla i oppsiktsvekkende fall med Ødegaard på banen