2014 har vært et år med ryggen mot veggen for Brann. Rykker de ned, vil bunnen i tillegg bli slått ut under dem. Allerede har Brann kappet 15 millioner kroner foran neste år. Det klarte de ved å bruke ostehøvelen. Flere dyktige mennesker har mistet jobbene sine, men selve kjernen — laget - har vært forsøkt skjermet så godt det har kunnet gå an. Ved et nedrykk, går det ikke lenger. Ytterligere 15-20 millioner kroner må skjæres bort. Da er ostehøvelen ikke lenger et egnet redskap.
Kjøpers marked
Selv med et budsjett som er tidenes høyeste for et norsk 1. divisjonslag, vil Sportsklubben måtte gå gjennom brutale kuttrunder. Og skal det monne, må utgiftene til spillerne reduseres kraftig. Det betyr to ting:
Spillersalg og lønnskutt.
De fleste Brann-supportere vil huske den bitre nyheten fra 2002 da selve arvesølvet - proffaktuelle Azar Karadas - ble solgt til Rosenborg. Supporterne var i harnisk, men daværende Brann-leder Bjørn Dahl ga uttrykk for at klubben ikke hadde noe valg. De måtte selge seg til fant. Det kan fort bli resultatet igjen dersom det går galt onsdag kveld.
Agenter og kjøpende klubber vil da ha briljante utgangspunkt for forhandlinger. Spillerne har akkurat demonstrert at de ikke var gode nok til at Brann kunne holde seg i eliteserien, de har tyngende lønninger og de har plutselig også null motivasjon for å spille i 1. divisjon. Alt dette er momenter som påvirker prisen. Det er kjøpers marked.
De dyreste
La oss våge å kikke på scenariet med åpne glugger. Vi begynner med det helt tydelige. Birkir Sævarsson og Erdin Demir er allerede på vei bort fra Brann. De forsvinner.
Og videre: Verken Marcus Pedersen, Stéphane Badji eller Piotr Leciejewski har interesse av å spille i 1. divisjon. De hever alle voksne millionlønninger, og du kan stole på at kontorlampene brenner døgnet rundt på de tre spillernes agentkontorer allerede. Salgene vil kunne gi inntekter, men 15-20 millioner? Neppe.
La oss så se på de to andre som hever lønninger på mer enn to millioner kroner. Vadim Demidov har vært skadet i store deler av sesongen, men har sikret seg en, i norsk målestokk, glimrende inntekt i ytterligere to år. Hvorfor skulle han ha interesse av å gå til en annen norsk klubb akkurat nå? Det er mulig at interessentene finnes, men i så fall må spilleren kraftig ned i lønn. Det er sjelden forlokkende ved et jobbskifte...
Den siste lønnslederen i Brann, er Erik Huseklepp. Han er 30 år, og har praktisk talt ingen verdi i overgangsmarkedet. Han er godt etablert med familie og barn i Bergen og er bundet opp til en avtale ut 2016. Nå har Huseklepp tidligere vært fleksibel overfor Brann og sagt fra seg millioner av kroner i sign-on-fee, men å forvente at han skal si opp jobben sin og begynne i en uendelig mye dårligere betalt jobb i en by han ikke vil bo i, er lite tenkelig.
Når det gjelder Huseklepp og Demidov, har Brann ikke mange andre valg enn å forhandle. Branns eneste fordel i denne sammenhengen, er at det er eksterne investorer som betaler en voksen bit av Huseklepps lønn. Det kan bidra til at det er ham 1. divisjonslaget Brann må bygges rundt.
De kjæreste
Studerer vi Brann-stallen videre, er det først nå det virkelig blir ubehagelig. De resterende spillerne i Brann-stallen, er enten aldrende og verdiløse eller unge og lovende. I den siste kategorien finnes Branns såkorn og settepoteter i form av Jonas Grønner, Kasper Skaanes, Andreas Vindheim og Håkon Lorentzen. I motsetning til sine mer meritterte lagkamerater, har alle disse spillerne moderate lønninger. Ingen av dem tjener mer enn en halv million kroner i året. Alle skulle få vokse og gjøre seg fet på Stadion-gresset, før de skulle generere store inntekter når tiden var inne.
Det er ikke disse spillerne Brann ønsker å kvitte seg med hvis de rykker ned.
Spørsmålet er om de har råd til å la være.