Oftere og oftere brukes mangel på penger som et argument for at norske klubblag ikke skal komme tilbake til gruppespillet til Champions League. Hvordan skal man da forklare at lille FC Basel går videre fra gruppespillet på bekostning av "big spenders" fra Money League (Premier League), sist representert ved Liverpool?FC Basel gjenskaper gode sesonger og prestasjoner, år etter år. Det skal jo ikke være mulig, om man alltid skal tenke den begrensende tanken at de med det minste budsjettet er sjanseløse.
For å fullføre denne tankegangen så skulle ikke Atlético Madrid ha kunne vunnet La Liga, Borussia Dortmund vunnet Bundesligaen eller Strømsgodset ha blitt seriemester i Tippeligaen. Strømsgodset vant med et budsjett på 1/3 av Rosenborgs budsjett. Eller er dette gode eksempler på at dyktighet utjevner økonomiske forskjeller?
Det beste sammenligningsgrunnlaget for norske klubber som vil til gruppespillet i Champions League, er FC Basel. Fordi de gjenskaper gode resultater, driver butikken ansvarlig og ikke er noen europeisk døgnflue, som Otelul Galatai fra Romania, Ludogorets fra Bulgaria eller ungarske Debrecen. Grunnbudsjettet i FC Basel er sånn cirka 200 millioner kroner, uten deltagelse i Champions League, og det økes til over 350 millioner kroner ved deltagelse.
En forbilledlig drift hvor man styrer etter prinsippet næring etter tæring. De har noen ytterst få spillere som tjener bedre enn de best betalte spillerne i Tippeligaen, men de best betalte tjener ikke mer enn spillere tjente i Norge da pengene satt som løsest.
Parallelt med at det sveitsiske fotballforbundet bestemte seg for å satse helhjertet på et kvalitetsløft, så bestemte FC Basel seg for å bli best i Sveits. Områder som bedre trenere og treninger, dyktighet på spillerkjøp (scouting) samt at talentutviklingen ble satt i system. Og prioriteringene har materialisert seg.
Man må kunne slå fast at både fotballnasjonen Sveits — og vesle FC Basel - har lyktes. Landslaget har siden den målrettede satsingen startet deltatt i tre VM og to EM-sluttspill, og det er oppnåelig å komme til EM i Frankrike i 2016. FC Basel deltar jevnlig i Champions League, de er også dyktige nok til å ta steget forbi gruppespillet, til åttenedelsfinaler, og de har spilt både semifinale og kvartfinale i Europaligaen.
For å underbygge hvor bra de har gjort det, så kan man si at de har gjort det med omtrent de samme forutsetninger som vi har i Norge. Innbyggerantallet i Sveits er på cirka 8 millioner og i Basel by er det under 200.000 som bor. Omtrent på størrelse med Trondheim by med andre ord. Klimatisk så har de mange av de samme utfordringene som vi har i Norge. Uten at de ser på det som en begrensende faktor.
Målsettingen til FC Basel er å alltid være best i Sveits. De har siden sesongen 2001/02 vunnet 10 seriemesterskap og de har nå vunnet seks på rad. De har fått skapt en vinnerkultur hvor spillerne er drevet av lysten til å spille i Europa.
Ser man til norsk fotball er det ingen lag som har klart å etablere seg over tid som det "norske Basel" eller nye Rosenborg. Ingen har vært stabile over tid etter at Rosenborgs storhetstid var over.
Det minner på mange måter om situasjonen i Sverige, hvor det laget som vant seriemstesterskapet aldri klarte å gjenskape suksessen året etter. Og følgelig aldri klarte å kvalifisere seg til spill i Champions League heller. Før Malmö klarte det, 14 år etter Helsingborg, men klarer de det to år på rad?
Jeg tror at en klar forutsetning for å lykkes med å av og til spille i Europas gjeveste turnering, er å stabilt være best i Tippeligaen over tid. Derfra handler det om dyktighet i kvalifiseringen, og litt flaks. Flaks med både trekningen og med marginene i kampene. Som da Rosenborg startet eventyret sitt i Champions League, i kvalifiseringen borte mot Besiktas. Tyrkernes avslutning var over målsterken, noe som gikk assistentdommeren hus forbi. Hadde han sett det så hadde det kanskje vært Besiktas som hadde vært i gruppespillet, og ikke Rosenborg.
Hvordan hadde Rosenborg-historien sett ut i dag om så hadde skjedd? På spørsmål i ettertid ble Rosenborgs midtstopper Erik Hoftun spurt om ballen var over streken. Svaret var typisk for en trønder: Ja, men itj så læng….
Har man først kommet med i gruppespillet så kan man fort innkassere et beløp på cirka 100 millioner på kontoen. Og sannsynligheten for at man får solgt en spiller eller to til en svært god pris er også tilstede. Derfra så handler alt om å gjenskape dyktigheten over tid, investere penger i talentutviklingen og ha god oversikt over spillermarkedet, så man rimeligst mulig kan finne de spillerne som vil oppretteholde kvaliteten på laget.
Kan FC Basel fra Sveits være stabile på et godt nivå, så kan selvsagt Molde - eller et annet norsk klubblag - være det også.
Å være sulten og dedikert - trene best og riktigst - koster lommeboken lite. Selv i 2015. Sportslig hilsen Roar