1 Chelsea
José Mourinhos comeback som Chelsea-manager resulterte i en tredjeplass, men kun fire fattige poeng bak vinner Manchester City. Nå har de blå hentet så klare forsterkninger til en fra før svært solid tropp at det er naturlig å se på dem som de aller største favorittene. Diego Costa er en «panservogn» som spiss, uoppslitelig på jakt etter sjanser. Didier Drogba skulle være bodyguard, men vil være ute med skade lenge. Cesc Fàbregas ble aldri den beste utgaven av seg selv i Barcelona, men har vist før hva han duger til i PL. Filipe Luis er etter min mening blant verdens klart beste venstrebacker. I tillegg kan spillere som Edin Hazard og Oscar låse opp et organisert forsvar. Spørsmålet er om et lett aldrende midtforsvar kan forsvare seg godt nok mot de aller beste.
2 Manchester City
Tittelforsvareren nøt godt av Manuel Pellegrinis sindige ledelse — og selvsagt en stall med dobbel dekning av kvalitet i de aller fleste posisjoner. Summen av dette er at de holdt hodet kaldt - og sto distansen - mot slutten av sesongen. Eluaquim Mangala vil styrke midtforsvaret, og både Fernando, Willy Caballero, Bacary Sagna og de overraskende lånet av Frank Lampard vil gi ytterligere bredde til en formidabel enhet. Spørsmålet blir om besettelsen av endelig å lykkes i Europa blir så sterk at prioriteringene der går ut over hjemlig liga. Skal de vinne igjen, må kaptein Vincent Kompany finne tilbake til sitt ypperste nivå. Selv om de har en sentrallinje gjennomsyret av kvalitet er han enormt viktig som leder og inspirator i de tøffeste oppgjørene.
3 Manchester United
Fjorårets sesong var så fjernt fra pari at spørsmålet ikke er om de blir bedre. Spørsmålet er hvor mye bedre de blir under Louis van Gaals autoritære regime. Nederlenderen er trolig riktig mann til riktig tid, og kommer til å legge om mye - også systemet. Nå blir det 5-3-2. Mannskapet
han disponerer, er forynget etter avgangen til flere trofaste tjenere. Det er imidlertid ikke nykommerne som gir løfter om fremgang, selv om spesielt Ander Herrera har mobiliteten og ferdighetene til å bli en tilvekst. Håpet og troen ligger i at van Gaal får mye mer ut av nøkkelspillerne enn David Moyes greide. Robin van Persie, Wayne Rooney og Juan Mata kan fortsatt kombinere seg gjennom de aller fleste forsvar. I motsatt ende må spillere som Smalling, Jones og Evans stå frem som sjefer, ikke bare som «fotsoldater». Det blir garantert hentet minst en ny forsvarer før vinduet stenger.
4 Arsenal
Arsène Wengers mannskap var laget som endte med flest seiere borte sist sesong. Avstanden opp til tittelen var heller ikke avskrekkende, kun syv poeng skilte til Manchester City. Wenger har denne sommeren adressert utfordringen med at de ikke sto sesongen godt nok med å hente kvalitet. Mathieu Debuchy vil bli god erstatter for Bacary Sagna. Callum Chambers er lovende og anvendelig i bakre ledd. David Ospina vil bli en enda større matchvinner mellom stengene enn de hadde i fjor, og Alexis Sanches bør bli et funn. Likevel er spørsmålet hvem som skal score målene til å løfte laget ytterligere. I fjor skilte det 34 mål mellom dem og Manchester City. Det er fryktelig mye.
5 Liverpool
Brendan Rogers¹ menn var to små poeng unna å vinne PL for første gang siden den skiftet navn. De vant ikke bare kamper, men også venner med sin offensive stil. Nå er Luis Suárez borte, og med ham nesten ett mål i snitt pr. kamp. Det er knallhardt å erstatte. Nykommerne gir likevel tro på en stabil storhetstid. Hele tre spillere er hentet fra Southampton. Dejan Lovren kan bli forsvarssjefen de manglet i fjor. Adam Lallana er skapende fra kanten og Rickie Lambert tilbyr rå muskelkraft. Likevel er det kanskje Lazar Markovic det stilles aller størst forventninger til. Liverpool vil møte en annen utfordring denne sesongen, med spill i Europa. I fjor hadde de det enklere enn konkurrentene.
6 Tottenham
Tottenham har skiftet manager — igjen. Mauricio Pocchetino blir fjerde manager på to år som skal forsøke å kvalifisere «de liljehvite» til CL. Det er etter hvert der listen ligger for det som har blitt en stabil toppklubb, men fortsatt et lite hakk bak de aller ypperste. To argumenter for fremgang er at Pocchetino har dokumentert kunnskap i andre klubber, og at de har hentet spillere som kjenner ligaen fra før. Michel Vorm matcher neppe Hugo Lloris som førstekeeper, men gir trygghet. Ben Davies styrker trolig problemplassen til venstre i forsvaret, og gjør at Jan Verthongen kan spille der han er best, i midten. Utfordringen ligger i at fjorårets toppscorer Emmanuel Adebayor endte med 11 mål. Det holder ikke.
7 Everton
Mange trodde på en nedtur etter at David Moyes forsvant. I stedet kom dyktige Roberto Martinez inn og gjorde laget på mange måter enda bedre. Martinez satser på stabilitet, og har forholdt seg relativt rolig på overgangsmarkedet. Muhamed Besic er imidlertid en solid tilvekst, og imponerte tidvis under sommerens VM. Den bakre fireren er meget solid, med to offensive backer i Seamus Coleman og Leighton Baines, samt stødige stoppere i Sylvain Distin og Phil Jagielka. Gareth Barrys klokskap gjør ham, sammen med Besic, til et solid sentralt midtbanepar. Romelu Lukaku har muskler, Ross Barkley teknikk og Kevin MiIrallas samt Gerard Deulofeu stor fart. Everton blir gode også nå, men andre har rustet seg enda mer. Det sender dem et par hakk ned på tabellen.
8 Newcastle
«Magpies» er nesten umulige å tippe - som vanlig. På papiret svir det hardt at de har mistet de to som scoret flest mål i fjor, Loic Remy og Yohan Cabaye. Tilliten til manager Alan Pardew er heller ikke unison. Dessuten var de svake hjemme i fjor, der de kun vant åtte av 19 kamper. Optimismen på deres vegne baserer seg derfor mest på spennende nykommere. Rémy Cabella er en typisk «nummer 10». Emmanuel Riviere er kvikk og dyktig foran mål. Siem de Jong er anvendelig, målfarlig og kan bekle de fleste offensive posisjoner. Daryl Janmaat var god i VM, og bidrar til å få orden på et bakre ledd som tidvis er uryddige. Jack Colback har gjort seg til en meget upopulær mann i Sunderland etter overgangen derfra, mens Ayoze scoret nesten i annenhver kamp i spansk annendivisjon i fjor.
9 West Ham
«Hammers» var i trøbbel under det meste av fjorårets sesong, mye på grunn av svak hjemmeform og noe intern uro i klubben. Det virker likevel sannsynlig med en langt bedre sesong nå, etter spennende kjøp i sommer. Mauro Zarate kan ende opp som nok en suksessrik argentinsk spiss i England. Enner Valencia var en av de store åpenbaringene i sommerens VM. De to bør bli et godt spisspar. Lånet av Carl Jenkinson er klokt. Offensivt ser det ganske lovende ut. Så er utfordringen å finne et bakre ledd der James Tomkins og James Collins kan utfylle hverandre, og et klart førstevalg i mål, som gir backfireren trygghet. Manager Sam Allardyce skal etter ryktene samarbeide dårlig med eierne.
10 Stoke
Da Mark Hughes erstattet pragmatiske Tony Pulis, var vi mange som undret om omleggingen til en mer estetisk vakker fotball skulle gi svakere resultater. Det skjedde ikke. En av grunnene er at de fortsatt er trofaste mot grunnmuren i spillet, med duellkraft og løpsvilje. Særlig hjemme var de imponerende sterke. Asmir Begovic er topp fem keepere i ligaen, mens Geoff Cameron og Ryan Shawcross rydder unna i luftrommet foran ham. Phil Bardsley og Steve Sidwell er rutinerte nykommere. Offensivt er det større utfordringer. Kanskje kan Bojan Krkic bli noe i nærheten av det mange håpet han skulle bli da han slo gjennom i Barcelona?
11 Sunderland
«The Black Cats» gjennomførte en like mirakuløs som imponerende snuoperasjon mot slutten av fjorårets sesong, som berget plassen. Mye av æren tilskrives Gustavo Poyet, som overtok for ustyrlige Paolo di Canio som manager. Blant annet fikk han fart på Connor Wickham og Fabio Borini, som sto for avgjørende scoringer mot slutten. Innkjøpene virker relativt fornuftige. Patrick van Aanholt er en kreativ back, Jordi Gomez en spennende midtbanespiller og Costel Pantilimon en keeper med stor rekkevidde. Størst forventninger knyttes det likevel til Jack Rodwell. Forsvaret er dog et stort ankepunkt i jakten på suksess. 60 baklengsmål sist sesong er stygt.
12 Southampton
«The Saints» er klubben med det aler største spørsmålstegnet bak seg etter sommeren. Mauricio Pocchetino forsvant, og er erstattet av rutinerte Ronald Koeman. Verre er det at de har solgt «en halv by» med dyktige fotballspillere. Dette betyr at klubben sitter med store midler til rådighet, men med en minst like stor oppgave - å forme et slagkraftig lag. Noe er blitt gjort allerede. Graziano Pelle scoret 50 mål på 57 kamper for Feyenoord. Dusan Tadic er en driblesterk kantspiller som tidvis imponerte i Twente, og Ryan Bertrand er en habil back. Lånet av Saphir Taider kan være smart.
13 Crystal Palace
«The Eagles» ga Tony Pulis sjansen som manager da de sparket Ian Holloway i sesongen. Det angrer de ikke på. Pulis¹ pragmatiske spillestil ga resultater, og til slutt en imponerende 11.-plass på tabellen. Frazier Campbell er hentet for å bidra med fart og fysikk øverst. Defensivt er det mer solid. De har mange oppofrende og løpssterke midtbanespillere, som lojalt tilpasser seg spillestilen. De er også ryddige i det bakre leddet, med stor duellkraft. Den øker ytterligere etter overgangen til Brede Hangeland.
14 Aston Villa
Når du taper 10 av 19 kamper på eget gress, er du nødt til å få problemer. Dette er en stall med mange spillere som enten har vært gode, eller kanskje kan bli det. Innkjøpene i sommer tyder på at manager Paul Lambert tror han kan restarte spillere som Joe Cole, Kieran Richardson og Philippe Senderos. Ron Vlaar var glitrende i sommerens VM, og blir en bauta bakerst. Det er også en klar fordel at Christian Benteke forhåpentlig får en sesong uten lange skader. Mellom dem er det tynt. Ansettelsen av Roy Keane som assistent kan være lurt.
15 WBA
«The Baggies» levde farlig nær nedrykk i fjorårets turbulente sesong. Ingen lag vant færre kamper hjemme, eller færre totalt, enn laget som nå har ansatt sin tredje manager på et snaut år. Alan Irvine skal snu en fallende trend. Blant annet kan de komme til å starte med en helt ny bakre firer, med Christian Gamboa, Jason Davidson, Sebastien Pocognoli eller Andre Wisdom som backer, og Joleon Lescott og Craig Gardner i hjertet av forsvaret. Det er nødvendig. På midten er Morgan Amalfitano og Youssouf Mulumbu nødt til å levere. På topp er det store forventninger til Saido Berahino. Det er for få andre som har det samme. Derfor blir det en ny tøff sesong.
16 Hull
Skulle dette tipset treffe blink, betyr det i så fall at «Tigers» tangerer plasseringen fra sist sesong. Skal den forbedres, er det først og fremst effektiviteten på hjemmebane som må opp. Kun Norwich scoret færre på eget gress. Dette vil Steve Bruce selvsagt endre. Både Tom Ince, Jake Livermore og Robert Snodgrass er midtbanespillere som kan bidra kreativt. Andy Robertson er hardtarbeidende og kan bli viktig. Nikica Jelavic må være «rekkeleder» på topp, samtidig som de må få mer ut av Yannick Sagbo og Shane Long. I motsatt ende er de først og fremst solide fysisk. Dette er et ubehagelig mannskap å møte. Den soliditeten redder trolig plassen enda en sesong.
17 Leicester
«The Foxes» hentet hjem et tresifret antall poeng da opprykket ble sikret. Det vitner om et mannskap som bør være det sterkeste laget av nykommerne. Stammen i laget er engelsk, og har til felles stor rutine fra øverste nivå i tidligere klubber. De er solide defensivt i strukturen, med Wes Morgan som krumtapp. Likevel slapp de inn nesten ett mål i snitt pr. kamp. Det betyr statistisk tøffe tider et hakk høyere. Derfor er det en smule overraskende at manager Nigel Pearson ikke har benyttet sommeren til å styrke forsvaret. Eneste signering av format er argentinske Leonardo Ulloa. Nøkkelspillere er vingene Riyad Mahrez og Anthony Knockhard, samt rutinerte Ted Nugent.
18 Swansea
«Svanene» har vært et friskt pust siden opprykket i 2011. De styrte relativt komfortabelt inn til en 12.-plass sist sesong, selv med problemer underveis, noe som resulterte i at Michael Laudrup røk. Erstatteren hans, Gary Monk, er uprøvd på dette nivået, og har ikke forgjengerens attraktive navn å støtte seg til i kampen om underskriften til unge spillere. Fordelen er at de har gode offensive spillere. Bafetimbi Gomis og Wilfried Bony bør bli et godt par, med egenskaper som utfyller hverandre. Jefferson Montero og Marvin Emnes har tempo når kampene åpner seg. Gylfi Sigurdsson er på sitt beste en god forsterkning på midtbanen. Utfordringene blir større bakover på banen.
19 Queens Park R
QPR gjorde stort sett alt feil for to sesonger siden da de rykket rett ned. De gjorde heller ikke alt riktig sist sesong, da de rykket direkte opp igjen. Fellesnevneren har vært å betale dyrt for aldrende spillere på vei ned i karrièren. Har de lært nå? Bare delvis. Rio Ferdinand er et eksempel på alt som har vært galt. Men de andre signeringene virker kloke. Steven Caulker er god og i rett alder. Jordon Mutch hadde en godkjent sesong i Cardiff, og Mauricio Isla har erfaring på topp nivå. Selv på nest øverste nivå skapte og scoret de skremmende lite. Alt dette holder neppe til å samle tilstrekkelig antall poeng til å berge plassen.
20 Burnley
Den gamle storheten rykket opp mot mange odds. Ressursene tilsier ikke at de skal høre hjemme der. Men en kombinasjon av klokt lederskap og en sterk enhet ga dem hele 93 poeng. Sean Dyche har hatt suksess med å hamre inn gamle britiske «dyder» i spillet. Dette er rent 4-4-2, ekstremt hardt arbeid for å gi motstandere så lite tid med ballen som mulig, duellkraft og løpsstyrke i bunn. Danny Ings er klok i hodet, målfarlig og rask i bena , og kan bli en trussel. Keiran Trippier er en ettertraktet forsvarer, god begge veier i spillet. Jason Schakell er leder med stor L. Steven Reid, Matt Taylor og Michael Kightly er hentet i sommer