Det var en opplevelse å se Bayern München mot Werder Bremen sist lørdag. Ikke bare på grunn av en sterk andreomgang, og mange flotte mål, men like mye for å se Pep Guardiolas forsøk på å fyre opp Franck Ribéry. Spanjolen jobber knallhardt for å få den megaviktige franskmannen tilbake på sitt toppnivå til tirsdagens returkamp. Det er helt avgjørende for å klare å snu det. Og at Ribèry leverte en god prestasjon, og ikke minst skåret et flott mål, tror jeg gledet flere enn Pep Guardiola.
Hadde Ribéry spilt en kamp opp mot sitt aller beste nivå i Madrid, og Guardiola valgt å spille med Thomas Müller, så hadde Bayern unngått å tape. Det er min påstand. Som vi selvsagt aldri vil få svar på.Alt ansvaret for den offensive delen ble gitt Arjen Robben og det holdt ikke mot et lavtliggende, og kontringssøkende, Real Madrid.
LES OGSÅ:
Guardiola: - Virker som Real Madrid tror de har vunnet
Det var forøvrig litt merkelig å se et lag av Reals størrelse, som brukte nesten 1.5 milliarder på 3 spillere i fjor sommer, med spillere som Cristiano Ronaldo, Karim Benzema, Isco og Luka Modric på laget, ta så til de grader hensyn til motstanderen. På sin egen hjemmebane. Det sier litt om respekten de har for Bayern. Og hvor desperate de er etter å vinne La Decima. Det gjeveste trofeet for tiende gang.
Ros til ung back
Dyktige Carvajal, sammen oppmerksommemedspillere i sikring, skal ha mye av æren for at Ribéry ikke fungerte, men det må også tilskrives at franskmannen ikke er i sin alle beste form. Humør og spilleglede virket fraværende. Og at Müller, som alltid er god i de viktige kampene ble sittende på benken fra start, er trenerens skyld. Müller er en "plusspsykespiller", en spiller som genererer humør, innsats og spilleglede i det røde laget. Ingen løper så mye og riktig som Müller og han er en sann lagspiller. No Müller no fun. Når Manuel Neuer tidligere, fra sin posisjon, så sine medspillere spille fotball, så lignet formasjonen på en stor U. De var utrolig dyktige til å bruke (hele) bredden av banen med dobling på kantene. Spesielt på den siste 1/3 av banen var de tro mot krittet. Nå har Guardiola pønsket ut at sidebackene skal være i indreløperposisjoner i oppspillet, med andre ord. Det blir trangt. Svært trangt. Og motstanderen blir utrolig komprimert. Og lave.
Manuel Neuer opplever nok nå, bakfra, at det ser ut som en omvendt V, med andre ord trangere og trangere mot motstandernes mål. Det passer nok ikke Mandzukic så godt, men vil kanskje passe Lewandowski bedre? Aller helst skulle nok Guardiola hatt en Iniesta og Messi i toppform, som nøkler til å låse opp forsvarslåsene de møter, når lag ligger så dypt. Men det har han som kjent ikke.
Mange lag er bedre enn Bayern i gjenvinningsfasen av spillet. Blant annet så gjenvinner en annen semifinalist, Atlético, over 50 pst flere baller enn Bayern München.
Det MÅ Guardiola og hans spillere gjøre noe med, hvis ikke blir de kontret i senk av laget som har skåret flere mål enn noen andre i årets turnering.
Målfattige Mourinho
Chelsea v Atlético; Hva er 0-0, 0-1, 1-0, 0-1 og 0-0 for noe? Det er ikke bankkontoen etter sommerferien eller juleshoppingen, men Mourinhos resultater som manager for Chelsea i 5 semifinalekamper i denne turneringen.
5 kamper har gitt 3 mål, som gir det "pene" snittet 0.6 skårede mål per kamp. Eller med Chelseabriller på, hele 0.2 mål i snitt per kamp. På 450 minutter med fotball i semifinalene er det kun Joe Cole som har skåret mål for Chelsea. 1 mål på 450 minutter. For en klubb som bruker milliarder på spillerinnkjøp. Det handler nok mest om at filosofien heter "safety first" i viktige kamper.
Mourinho kan si hva han vil om manglende spisser, men han har tross alt spillere Hazard (manglet sist), Oscar, Willian, Schürrle, Ba, Eto'o (manglet også) og Torres i troppen. De to siste har vunnet både Champions League og Europaligaen.Chelsea har også spilt noen flotte offensive fotballkamper denne sesongen, men når det kommer til Mourinho og semifinaler i Champions League, ser det ut til at kampene skal vinnes gjennom først og fremst å gjøre motstanderen dårlig, mer enn fokus på eget spill.
Det er vel ingen grunn til å ha på "festdressen" til returkampen heller, dette er kampene for arbeidsuniformer. Og taktikktavler. Dette er kampene mellom to lag som er like komfortable med at motstanderen har ballen, som at de selv har den.
Festbremser
Atléticos lagkaptein Gabi — som dessverre mister returkampen - hadde nok mye rett når han før første kampen fleipet med at; gir vi ballen til Chelsea, så vil vi bare få den tilbake igjen. Sånn ble det også.
Atlético blé selv altfor statiske, og altfor sentrerte rundt Diego Costa. Å ha en spiss som til de grader er dominant i et lag — han har skåret 35 mål - kan også bli en svakhet. Om han ikke leverer. Og det gjorde han ikke.Alt skulle gjennom toppskåreren og da ble det en "enkel jobb" for rutinerte Cahill og Terry. Paradokset er at Atlético spilte en av sine beste kamper for sesongen, kanskje den beste, hjemme mot Barcelona uten Costa, da var det så mange samtidige bevegelser, fra så mange spillere, at Barcelona ble svimle. Og rådløse.
Atlético og Chelsea nekter å tape toppkampene. De slipper inn klart færrest mål i serien og færrest i Champions League. Atlético har ikke tapt på 3 av de 4 seriekampene mot de to store, Real og Barcelona. Chelsea har kun tapt 1 av 8 kamper mot topp 8 i Premier League og vunnet 2 av 2 mot både Manchester City og Liverpool.
Diego Simeone og Jose Mourinho er to av de største festbremsene i fotball-Europa. Det er i denne sammenhengen et kompliment. Et kompliment til trenere som skaper vinnerkultur. Med alle midler.
Offensivitet og taktikkeri
Real Madrid har med sine 33 mål skåret nesten dobbelt så mange som Chelsea med sine 18 mål. Bayern Munchen har med sine 653 korte pasninger nesten dobbelt så mange som Atlético med sine 364. Atlético er det topplaget i Europa med desidert flest gule kort. Og de er det laget som vinner flest taklinger per kamp også. I La liga. Alt henger sammen og de er også det laget av toppklubbene med færrest skudd på mål per kamp. Real Madrid og Bayern München har nesten 20 avslutninger per kamp mens Atlético har 13. De to spanske lagene er i hver sin ende av skalaen på hvordan målene kommer også; Real Madrid har skåret 29 av sine 33 mål i åpent spill, mens Atlético har skåret 9 av sine 22 mål på dødball.
Dette viser noe av det jeg skrev om i den første bloggen til semifinalene, at det er to vidt forskjellige kamper. Den ene stappfull av offensivitet, den andre av taktikkeri.Jeg er foreløpig mest sjarmert av Pep Guardiolas filosofi. Fordi det er noe beundringsverdig og sjarmerende over måten han tenker på. Guardiola er kun opptatt av spillet i eget lag. Konseptet er å eie ballen så mye som mulig. Og det er lite rom for å tenke destruktive tanker om å la motstanderen få ha ballen mest, for kun å kontre selv. Jeg mener at dette er den beste formen for spillerutvikling, og utvikling av fotballspillet, det er morsomst for spillerne, men også for publikum som ser på.
Jeg er sikker på at det for det nøytrale publikum var morsomst med Real mot Bayern.
Når Chelsea slå Liverpool sist søndag, så hadde de 153 pasninger i eget lag. På 90 minutter. Det er sensasjonelt lite.
— Real scorer i München
Noen sier det er kjedelig å se på lag trent av Guardiola, for meg er det motsatt. Jeg synes hvert mottak og retningsbestemt medtak, alle pasningsalternativene - bevegelsene rundt ballfører- til ballfører, veggspillet, overlappinger, trekantene, driblingene og stikkerne i trange rom er stor idrett.
I München kommer Real Madrid til å skåre, og da må Bayern skåre 3. Det tror jeg de klarer om Franck Ribèry finner tilbake til storformen.
I London blir det vel 0-0, ekstraomganger og straffesparkkonkurranse vel? Joe Cole er jo ikke lenger i Chelsea. Den eneste spilleren som skjønte at det faktisk er mulig å skåre i en semifinale under Mourinho.
Noen liker moren sier ordtaket, mens andre liker datteren, og det finnes vel dem som liker begge deler like godt. Du kan velge selv, der hvor fotballhjertet ligger nærmest.
Respekt, også bak tastaturet. En krevende øvelse som det må trenes mye på. Og det er aldri for sent.