Idretten må ikke tukle med utøvernes rettssikkerhet!

Kommentar: Magre tider for idrettsforbundet må ikke gå ut over rettssikkerheten til utøverne.

Publisert:

Når en utøver kommer i trøbbel, slik Therese Johaug gjorde, trenger vedkommende støtte, ikke avvisning. Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

  • Kjetil Kroksæter
Denne artikkelen er over to år gammel

Norsk idrett har hatt noen kostbare dopingsaker i det siste, hvor Johaug-saken er i ferd med å bli en belastning for en organisasjon med hardt presset økonomi. Da er det nærliggende å tenke at utøvere som har opparbeidet seg en stor formue gjennom idretten, kan betale advokatregningene selv.

Her beveger Norges idrettsforbund (NIF) seg inn i et krevende landskap. Hvor skal skillet gå? Hvem kvalifiserer til støtte? Det er noe defensivt ved at denne debatten i det hele tatt kommer opp. Ledelsen i NIF må kanskje minnes på at den er til for utøverne.

Les også

Finnen krever én ting av Johaug: – Da kunne jeg begynt å like henne igjen

Kjetil Kroksæter, kommentator Adresseavisen. Foto: RUNE PETTER NESS

Bare så det er sagt: Dette handler ikke bare om dopingsaker. Det kan være andre brudd på idrettens regelverk.

Når kulturministeren struper bevilgningene til idretten, må det føre til innstramminger. Oppsigelser i administrasjonen er vanskelig å unngå. Det er naturlig å lete etter andre områder å spare. Kostbare dopingsaker er uforutsette utgifter man helst vil unngå. Dette hadde neppe blitt en sak hvis ikke idrettsstyret hadde vært bekymret for din egen økonomiske situasjon.

Jeg opplever at norsk idrett har stilt helhjertet opp for Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug. Den som kommer opp i en dopingsak, fortjener et godt forsvar. Særlig når noe av skylden kan føres tilbake til andre i organisasjonen.

Bjørge Stensbøl sto i sin tid opp med et kraftfullt forsvar da Stian Grimseth testet positivt før OL i Sydney. Takket være toppidrettssjefens initiativ og organisasjonens støtte, gikk Grimseth fra å være stemplet som «skurk», til å bli frikjent og få oppreisning i tillegg til en millionerstatning fra produsenten av kosttilskudd.

Grimseth er et eksempel på utøvere som ikke tjener penger på idretten sin, og som trenger å føle den tryggheten det er å ha ryggdekning i organisasjonen. Kappgjengeren Eirik Tysse, skiskytteren Sylfest Glimsdal og bryteren Ruth Kasirye (norsk flaggbærer i Beijing-OL) er andre eksempler på utøvere som ikke hadde økonomi til å betale advokatutgiftene.

Les også

Bjørgen: - Det var små kameraer rundt oss som vi ikke hadde oppdaget

Selv for de utøverne som har millioner på bok, er det viktig at idrettsorganisasjonen står opp for dem, enten de er kommet i uføre selvforskyldt eller uforskyldt. Og utøvere fra de fattige forbundene må føle den samme støtten og tryggheten som de fra det «rike» skiforbundet.

Idrettsledere som soler seg i glansen når nasjonalsangen spilles, bør også være en støtte når det brenner under føttene på de samme utøverne.

Det er skummelt å skille mellom rike og fattige utøvere, eller mellom profilerte og anonyme utøvere. I spørsmål om rettssikkerhet fortjener alle at organisasjonen stiller opp for dem. Her må lederne vise at de er medmennesker og ikke mest til stede for seg selv.

Jeg ser at det kan være behov for noen avklaringer i disse spørsmålene, og aller mest er det behov for et fond å ta av når dopingalarmen går. Men dette er ikke akkurat tiden for å avsette penger i fond. Jeg har den tillit til idrettens valgte ledere at de kommer frem til en klok løsning, men jeg synes det er på sin plass å rope et varsko.

Dette handler egentlig om at idretten ikke må miste sjelen sin, selv om økonomien er anstrengt.

Publisert:
Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.
  1. Idrett
  2. Johaug-saken
  3. Martin Johnsrud Sundby
  4. Kjetil Kroksæter