3-0 en fredagskveld på Malta gjorde susen. Så langt nede var vi, og så lett får vi tilbake troen.

At vi virkelig var på bunnen viste resultatene de siste tre årene, selv om vi stadig prøvde å fortelle oss selv at nye, lovende spillere bare ventet på å slå til. Det ville bare ta litt tid.

Om det er grunn til noen store optimisme etter 3-0 over Malta, er fortsatt tvilsomt. Det kan være lurt å se kampen i lys av motstanderens nivå og det faktum at kampens utvikling var særdeles gunstig.

En sjelden kveld

Foreløpig får vi glede oss over denne sjeldne kvelden da våre største talenter fikk plass til å briljere, da de lagde mål som om de alltid hadde gjort det og da vi gjennom hele laget kunne se den innbitte seiersviljen som vi har etterlyst.

Når landslagssjef Per-Mathias Høgmo har brukt 50 spillere i årets kamper, så skyldes det ikke bare at han har vondt for å bestemme seg. Like mye, eller enda mer, skyldes det at nesten ingen av spillerne har klart å heve seg over mengden.

Bortsett fra Mats Møller Dæhlis driblinger og Martin Ødegaards pasningslek mot Emiratene, så har den ene spilleren vært den andre lik. Det de har hatt av ekstrakvaliteter, er sugd inn i et pasningsmønster der motstanderen aldri har trengt å føle seg truet. Pasningsspill som ikke har som mål å lage sjanser, er spill av tid og sløsing med talent.

I det ørkesløsheten begynte å senke seg over laget, møtte de unge, norske spillerne et vertskap som tillot dem å spille ut alt de har.

Reprise?

Mandag kveld får vi se hvor mye av det som trenger igjennom mot en bedre motpart.

Får vi igjen se våre sidebacker fylle opp laget høyt i banen, som Elabdellaoui og Linnes gjorde mot Malta, og slik vi ser at de beste lagene gjør det? Får vi se et lag som viser muskler allerede i første takling, slik Tettey og Skjelbred viste vei denne gangen?

Får vi igjen se våre mest kreative spillere, som Dæhli og King, vise frem all sin teknikk samtidig som de tar de slitsomme spurtene og de heftige taklingene som hindre motstanderen i å sette i gang spill?

Får vi enda en gang se en norsk spiller dukke opp foran motstanderens mål etter først å ha spurtet 80 meter, slik Dæhli gjorde da han scoret?

Begynn med duellene

Egentlig er det dette som må vektlegges mot Bulgaria. Den urokkelige viljen til å ta et ekstra tak, vinne duellene og få tak i ballen.

Bare da kan sjef Høgmo få se sin drøm gå i oppfyllelse, den om å kontrollere kampene på Ullevaal og vise verden at ja, nordmenn kan fortsatt spille fotball.

Det var derfor Høgmo ble ansatt. Ikke for å videreføre det bestående, det vi med stolthet har kalt den norske stilen, men bringe Norge nærmere det nivået som fotballspillet har nådd andre steder i verden.

Da kom en overlegen seier mot en underlegen motstander som bestilt.