Landslaget for menn ser ut til å ha kommet styrket gjennom en periode med motgang på banen og mistillit fra publikum, og er i ferd med å vinne folket igjen. Ved å koble inn nye krefter og jobbe med bevisstgjøring og lagbygging, bidro Nils Johan Semb til å skape et sterkt kollektiv som imponerte i høst. Men veldig mye avhenger av at laget greier å kvalifisere seg til EM.

Rosenborg hentet seriemesterskap nummer 11 på rad, men står nå foran år 1 etter Eggen, og mestertrenerens etterfølger Åge Hareide følte det så påkrevd å komme i gang med et generasjonsskifte at han vraket selveste Bent Skammelsrud. Det blir et spennende år i brakka ved Lerkendal.

Kvinnelandslaget i fotball står også foran et spennende og avgjørende år. Åge Steens kvinner kvalifiserte seg uten problemer til VM i Kina, men det mesterskapet blir både vanskelig og avgjørende. Bente Nordby, verdens antakelig beste keeper, har valgt å slutte på landslaget. Superveteranen Hege Riise er fortsatt en bærende kraft, men det er ikke så veldig mange igjen fra gullaget i OL. Blir ikke Norge blant de to beste europeiske lag i VM, kommer ikke tittelforsvareren til OL i Aten året etter.

Mammon

Også andre lag med mindre lysende meritter står ved en korsvei. Brann ble hjemsøkt av både nedrykks— og konkursspøkelset gjennom 2002. Laget greide å unnslippe det første, og ser ut til å ha lurt det andre, men også for Bergens stolthet blir 2003 et spennende år.

Brann er ikke eneste norske lag med økonomiske problemer. Forsøket på å utfordre Rosenborg, eller for mange bare å overleve i eliteserien, har ført til mange røde regnskapstall, og i øyeblikket er det bare klubbene med "rike onkler" som ser ut til å beholde taket i stroppen.

Kjell Inge Røkkes millioner hjalp Molde til seriesølv, Atle Brynestads hjelp ga Lyn bronse, mens John Fredriksens penger løftet Vålerenga til cupmesterskap. At det bak medaljene lå sterke trenerprestasjoner av Gunder Bengtsson, Sture Fladmark og Kjetil Rekdal, og mange gode spillerprestasjoner, blir nesten underordnet.

Også Nils Arne Eggen har hatt enorm økonomisk drahjelp de siste årene. Etter at mesterligamillionene begynte å rulle inn på konto, har det vært et skarpt klasseskille i norsk fotball. Rosenborg kan hente hvem som helst fra hvilken som helst annen norsk klubb, ved å gi et tilbud som ikke kan avslås.

Bare én

Men Eggen beviste sine unike trenerkvaliteter da han førte Moss til opprykk i 1986 og til seriegull i 1987, og deretter Rosenborg til 12 seriegull på 14 sesonger (sabbatsåret da Trond Sollied ordnet gullet er fratrukket). Åtte sesonger på rad i mesterligaen (en under Sollied) ble det også, for norsk klubbfotballs suverent største profil noensinne.

Det gamle bildet strekker ikke til her. Åge Hareide hopper ikke etter Wirkola, han har tatt Wirkolas plass på VM-laget etter at den gamle storhopperen har vunnet renn etter renn hele sesongen.

Heldigvis for Hareide er det rom for utvikling også i RBK. Til det siste forble nemlig Eggen sjarmerende naiv i forhold til hva som skal til for å lykkes på bortebane internasjonalt, og det er flere år siden Rosenborg har hatt en god mesterligaturnering. Noen av laguttakene den siste høsten smakte litt av Hareides tanker, og det lovet godt for framtiden. Når han flyr solo, kan sunnmøringen faktisk oppleve å sveve enda høyere.

Det kan også Nils Johan Semb, som kan gi Hareide et kurs i hvordan det føles å etterfølge en legende. Etter å ha ført landslaget til uhørt suksess i 1999, opplevde han en krasjlanding i forrige VM-kvalifisering, og for første gang siden 1990 var Norge tilskuer under et VM-sluttspill.

Mesterverk

Semb fikk både pressen og opinionen mot seg, og måtte stå imot kraftige rop om hans avgang. Men han vokste på motgangen, gikk noen tøffe runder med seg selv og spillerne og fant suksessformelen igjen. Formelen som spillerne selv var med på å jobbe fram er ikke noe retorisk mesterverk, men ett verb, to adjektiver og to substantiver bidro til å sveise gjengen sammen: Vinne, lojale, profesjonelle, humør og mot.

Semb har samme grunnsyn på fotball som Drillo, men har modifisert stilen noe. Området der han skiller seg mest fra forgjengeren, er likevel rutine i å justere underveis i kampene. Motgangen ga ham mange anledninger til å endre formasjon, presshøyde og andre virkemidler for å påvirke kamputfallet, og neste gang Norge er i sluttspill, vil laget sannsynligvis stå bedre rustet for de vanskelig kampene hvor motstanderen får første mål.

De viktigste suksessfaktorer i stilen til Drillo, Semb, Eggen, Hareide og Åge Steen er de samme: Soneforsvar og gjennombruddshissighet. Virkemidlene er noe ulike, men det er mest kosmetikk. Fortsatt er norsk fotballs suksess tuftet på de samme grunnprinsipper som før. Hardt arbeid, god organisering, effektiv fotball.

Det er et veivalg som gir håp om at det bærer riktig vei videre fra korsveien.