DET VAR FØR LYN. Det var før Brynestad og håndtrykkene og signaturene på Ullevaal. Det var mens Teitur ennå så ut som et offer og hadde det bedrøvete uttrykket som påkaller medynk heller enn sinne. Det var mens Brann så ut som om det var de som først og fremst hadde fått det som de ville. Det var mens vi ennå hadde et enkelt og relativt endimensjonalt bilde av dramatikken rundt avgangen.

Nå vet vi mer, nå vet vi kanskje til og med bedre, men likevel sitter jeg her og kjenner meg som en idiot og vet ikke helt hva jeg skal tro. Men ett vet jeg: Bildet av hedersmannen Teitur Thordarson har fått noen sprekker.

Det var fristende i anledning avskjeden å gi Teitur hyggelige ord med på veien. For tross all motgangen, tross alle nederlagene og selv om han har måttet tåle skjellsord og press og kritikk andre ville ha bukket under for, har han stått der like rakrygget. Mutt og i forsvarsposisjon no-en ganger, javel, men han har alltid stilt opp, alltid svart for seg, aldri latt seg friste til å sende en stedfortreder. Likevel er det et annet bilde som trenger seg på. Det av en som er mer opptatt av å redde sitt eget skinn enn å stå solidarisk og skulder ved skulder med dem som stoler på ham. En som fort kan bli oppfattet som en kyniker og en opportunist, og hans opptreden de siste dagene har gitt næring til en slik mistanke.

MEN LIKE LETT SOM DET ER Å MISTENKE Teitur for å ha hatt en annen agenda og andre motiver enn dem han målbar, like lett er det å mistenke Brann for å ha gjort det de kunne for å bli kvitt islendingen. Og hadde de hatt pengene, ville de ha gitt Teitur sparken for flere måneder siden. Nå har vi fått en situasjon som, selv om det stinker narrespill og lureri lange veier, faktisk er det nærmeste man kan komme en lykkelig løsning for begge parter. Da skulle man kanskje kunne vente at begge oppfører seg deretter, som vinnere. I stedet konkurrerer Teitur og Brann som om å være verdens dårligste tapere, med et tilsynelatende grenseløst behov for å stille motparten i dårligst mulig lys. Slik får vi nok en klassisk Brann-avskjed, med hatske utfall, skarpe beskyldninger, skittkasting og bitterhet, og jeg registrerer at det er stadig like van-skelig å heve seg over fortredelighetene og bagatellene, løfte blikket og gå videre.

Det er det Brann bør gjøre nå. Legge Teitur bak seg, konsentrere innsatsen om fremtiden og sørge for at klubben står rustet og i stand til å gi Teiturs Lyn kamp på Ullevaal i den første serie-kampen i 2003. FOR I SKYGGEN AV KONFLIKTEN mellom eks-treneren og klubben er Brann blitt gitt sjansen til en ny start, et nytt liv. Handelsbanken og Stor-Bergen Boligbyggelag har befridd rødtrøyene fra en gjeldskrise som har ligget som en lammende trussel over klubben i flere år, og kanskje er det nettopp nå viktigere enn noen gang å slippe fortiden og la mulighetene og det store potensialet forbli ubesudlet av gammelt grums og historiske feiltrinn.