BLOGG: 3-1 mot England i 34 glohete grader er en bragd. Det var en seier for et lag som har skapt en identitet der stadig nye enkeltspillere står fram som matchvinnere.

Denne kvelden lå grunnmuren i mye av det som har gitt våre landslag store triumfer tidligere. Etter elleve baklengsmål på de siste tre kampene måtte vi stramme opp den defensive strukturen. Det gjorde vi til de grader.

Vi var tvers gjennom solide i 95 minutter. Bakerst sto Ørjan Nyland fram med feltarbeid fra øverste hylle. Foran seg hadde han midtstoppere som duellerte med pondus og kløkt. Aller best var Stefan Strandberg, kaptein og leder av format i denne kampen.

Våre midtbanespillere, som normalt er best med ball, viste denne kvelden at de også kan gjøre den jobben som uansett er basis i moderne fotball. Alle tre løp , duellerte og fightet for hver eneste ball med oppofrelse som smittet.

På backen var Omar Elabdellaoui en mester til å flytte bena, og tillot aldri sin motstander å få en kvadratmeter ekstra rom.

Likevel: Det som sjarmerer oss i senk med dette laget er egenskapene offensivt. 2-0 scoringen hadde alt.

En lang pasning opp til Marcus Pedersen, som selvsagt vant duellen. En våken Håvard Nielsen som var der ballen falt ned. Tre silkemyke berøringer senere hadde ballen blitt spilt til Jo Inge Berget. Med en vidunderlig kombinasjon av finmotorikk og råskap banket han ballen inn bak keeper Jack Butland.

Da hadde allerede en fenomenal Fredrik Semb Berge vendt opp som ingen spiss kunne gjort bedre, og trillet inn det første målet. Og litt senere dundret Magnus Wolff Eikrem inn 3-0 etter strålende forarbeid av Pedersen.

Det ble en parentes at England reduserte på straffe ved Craig Dawson. Dette var Norges kveld.

Vi har en generasjon med en enorm bredde. Husk at vi spilte denne kampen uten de fem mange mener er aller lengst framme på utviklingsstigen. Fire av dem spilte for A-landslaget mot Albania, og Vegar Eggen Hedenstad sonet karantene.

Da står andre fram. Denne kvelden aller mest Marcus Pedersen. Han var mye av grunnen til at vi kunne forsvare oss dypt og kompakt, men likevel være farlige. Der ballen kom, der var Pedersen. De to engelske midtstopperne, med fysikk som tikjempere, ble skubbet enkelt til side i omtrent samtlige dueller, og fraløpt i samtlige.

På mange måter har vi uansett vunnet. Dette er en gjeng som har foredlet ferdigheter gjennom å få lov til å feile. Det er en av grunnene til at de feiler sjelden, og til at dette mesterskapet allerede har blitt en norsk suksess.