Snowboardtrikset til Morten Værnes endte med et liv i rullestol. Så endret én samtale livet hans for alltid.

– Jeg er takknemlig, sier Paralympics-veteranen.

St. Olavs Hospital, 1999: Morten Værnes er 17 år gammel. Han prøvde på baklengs salto – og kom bare halvveis. Nå ligger han på sykehuset, lam fra livet ned. Så ruller en mann inn på rullestol. Og livet forandrer seg for alltid.

Pyeongchang, 2018: I dag er 36-åringen fra Trondheim på plass i sitt fjerde Paralympics som kjelkehockeyspiller. Værnes er fortsatt takknemlig overfor mennene som hjalp ham inn i sporten.

Mannen som dukket opp den dagen i 1999 var nemlig daværende landslagsspiller i kjelkehockey Geir Arne Skogstad.

– Jeg tror det møtet var med på å snu tankesettet til Morten, fra å se litt mørkt på livet til å se litt lysere på livet, forteller Skogstad.

LES MER: Morten Værnes er ikke den eneste på kjelkehockeylandslaget som har en inspirerende livshistorie: - Jeg mistet alt. Unntatt et par sokker.

Ble overtalt

For snowboardulykken hadde vært en stor omveltning. Helt siden barndommen hadde han elsket idrett.

Så – over natten – kunne han ikke bruke benene lenger.

Hensikten med Geir Arne Skogstads besøk var en såkalt «likemannssamtale» – gjennom foreningen for ryggmargsskadede. Da temaet kjelkehockey kom opp, var ikke begeistringen umiddelbar.

– Han kom og spurte om jeg ville være med på trening. Jeg var litt nølende i starten, forteller Værnes når vi møter ham i deltagerlandsbyen i Pyeongchang.

– Han overtalte deg?

– Ja. Jeg var fotballspiller fra tidlig av. Jeg hadde ikke noe forhold til hockey. Jeg skjønte ikke helt hva det gikk ut på.

– Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort

Men til slutt prøvde Værnes seg – heldigvis for både ham selv og norsk kjelkehockey.

I starten var han imidlertid ikke frelst av spillet.

– Det er ikke lett å mestre kjelkehockey i starten. Så det tar alltid litt tid før nye utøvere er «overbevist og overtalt». Man må trene seg litt inn i det, forteller Skogstad – som fortsatt er trener i Rosenborg kjelkehockey.

Skogstad – sammen med tidligere landslagskaptein Stig Tore Svee – fortsatte å oppmuntre Værnes.

«De var motorene som dro meg ut i ishallen», minnes Værnes. Til slutt trengte han ikke noen som dro i ham. Kjelkehockey ble artigere og artigere.

Til slutt har det blitt den store lidenskapen i Værnes’ liv. I dag satser han som kjelkehockeyspiller på fulltid.

– Jeg er takknemlig overfor begge (Svee og Skogstad, journ.anm.) den dag i dag. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten kjelkehockeyen. Jeg har fått oppleve mye.

– Det var ikke vits å sutre

Det er blitt to medaljer i Paralympics – bronse fra 2006 og sølv i 2010.

Værnes er stadig en viktig brikke i det norske laget. Mest sannsynlig satser han mot Beijing i 2022. Men én dag vil imidlertid den lange karrièren ta slutt.

I Pyeongchang har ikke Norge lenger medaljesjanser. I stedet blir det plasseringskamp på fredag.

Kanskje klarer aldri Værnes å ta Paralympics-gullet. Uansett er han mannen som aldri lot en brutal snowboardulykke stoppe ham.

– Det var tungt de første månedene. Det er vanskelig å tilpasse seg ny situasjon. Jeg var 17 år, ung og naiv. Jeg fant fort ut at det ikke er noe vits å sutre eller sture inne. Det er bare å smile og være glad, så går det av seg selv.