Norsk fotball er brukket. Molde, Rosenborg og våre andre flaggskip blir slått ut av Europa av lag ingen har hørt om fra Øst-Europa, Luxembourg og Færøyene. Halve landslaget består av spillere som ikke blir gjenkjent på gaten. Europas beste klubber er ikke i nærheten av å vurdere norske spillere når laget skal forsterkes.

Tirsdag innleder Norge sin EM-kvalifisering hjemme mot Italia på Ullevaal. Kontrasten til forrige gang Norge innledet en vellykket EM-kvalifisering, i 1998, er enorm, slik oversikten på denne siden viser. Vi har stupt på FIFA og UEFAs rankinger, men for mange er situasjonen i Premier League den mest iøynefallende. I 1998 hadde vi 25 spillere i verdens mest populære liga. Nå har vi én.

— Jeg trener noen av de største talentene i Fotball-Norge. Men også de har store begrensninger, ikke bare i forhold til internasjonalt toppnivå, men også i forhold til eliteserienivå. Vi får opp spisser til seniortroppen som ikke kan heade eller skyte med begge bein, for eksempel. Det holder ikke, sier Odd-trener Dag-Eilev Fagermo.

— Fysikk, fotballforståelse, tempo, presisjon, individuelle ferdigheter, mentale evner, hva som må til for å få et resultat. På alle disse områdene står våre spillere tilbake, slår Kjetil Rekdal, mannen som har scoret i to VM-sluttspill, fast.

Late nordmenn

At norsk fotball er på bunn synes klart. Men hva kan gjøres for at vi skal komme oss opp igjen?

— Mye av grunnen til at norsk fotball ikke er bra nok, er at vi ikke trener slik vi burde i barnefotballen, i alderen seks til 12 år. Norske 12-åringer har mye mindre i verktøykassen enn danske tenåringer. De norske spillerne løper relativt mye, men de henger ikke med i spillet. Det holder ikke lenger å være best uten ball, sier tidligere landslagsstjerne Lars Bohinen. Han leder nå 1. divisjon som Sandefjord-trener.

— Dette problemet forplanter seg så i ungdomsårene, når man ikke har lært det man skal som barn. Da må man ta igjen trening, og blir hele tiden hengende etter. Det samme gjelder på A-lagsnivå. Vi driver med pasningsøvelser på A-laget som vi egentlig ikke burde ha trengt å bruke tid på, sier Bohinen.

Ifølge tall fra Norges idrettshøgskole og Helsedirektoratet, er det bare halvparten av norske 15-åringer som oppfyller anbefalingene om å være aktive i 60 minutter pr. dag. For deres forbilder, altså foreldrene, er tallene enda dårligere. Om lag 20 prosent av den voksne befolkningen er aktive i 30 minutter pr. dag, som er anbefalingen for voksne.

— Det er en kultur i Norge at vi vil ha mest mulig, uten å gjøre så mye for det. Det viser seg i trening, der det ikke blir trent hardt nok. Vi er blitt generelt dårligere i treningskvalitet og -mengde i forhold til før. Vi har ikke den motivasjonen fattigdom gir. Ingen 12-åringer føler at de må forsørge familien. Derfor må vi finne andre virkemidler. Jeg tror svaret er å være best på kvalitet, sier Bohinen.

— Tullsnakk om allsidighet

Å diskutere norsk barnefotball er som å plukke opp en mistet gjenstand fra en maurtue. Nødvendig, men noe du kvier deg for å gjøre. Den norske breddemodellens forbud mot topping, spissing og poeng i kamper før 12-årsalder står støtt.

— Diskusjonen om når vi skal begynne vil alltid være der. Seks, åtte, ti eller 12 år? Jeg er mest opptatt av at hverdagen er fylt med trening og kamp. At det er både trygghet og utfordringer. Man må spille en viss dose kamper med spillere som du ser opp til. Du kan ikke være på for lavt nivå, mener Rekdal.

Flere og flere klubber utfordrer den norske modellen for barnefotball med å tilby ekstra trening for de mest villige barna, som for eksempel Fyllingsdalen.

— Det er først og fremst mengden trening og aktivitet som må økes. Dette med fokus på allsidighet er bare tull. Du finner ikke en mer allsidig aktivitet enn fotball, sier Fagermo. Han mener for lite trening er hovedproblemet i Norge, ikke svak kvalitet.

— Mange av de beste spillerne som Maradona og Messi har vokst opp i kummerlige kår. Det er mengden timer med ball som er viktig. Barn bør trene tre timer pr. dag. Det er det de beste gjør. Men det må ikke være fotball. Det kan også være aktivitet på en trampoline.

Bohinen etterlyser mer kvalitet på treningen i barnefotballen, men støtter Fagermo når det gjelder mengde trening.

— Man må ha noen timer med ball hver dag for å bli god, sier Bohinen.

- Er det realistisk at en unge på seks-syv år skal trene så mye?

— Ja, men det kan være at man tar ballen med seg ut for å stå og sparke den i garasjeveggen. Det trenger ikke være organisert, sier Bohinen.

- Hva må gjøres med kvaliteten?

— Vi må rett og slett bruke penger på barnefotballen, både fotballforbundet og klubbene. For at alle skal bli med på et nasjonalt løft, må det øremerkes penger til barnefotballen. Det er usexy å tenke slik, fordi resultatene ligger så langt frem i tid, men jeg tror det er det som skal til.

Kan lære av toppidretten

Rekdal mener spranget ut i verden bare blir større og større, ettersom de store klubbene blir mer og mer kyniske i sin talentutvikling. Fagermo deler analysen. Han slår fast at det ikke lenger holder med én spisskompetanse som for eksempel Bjørnebyes gode venstrefot eller Jostein Flos hodestyrke. Dagens fotballspillere må være komplette. Svaret på dette er å slutte å lete etter årsaken til norsk fotballs fall på landslaget eller i eliteserien.

— Problemet er at det trenes altfor lite i alderen seks til 16 år. Skal vi ta et syvmilssteg, er det i den aldersgruppen jobben må gjøres, mener Fagermo.

— Når en norsk tiåring trener 25 prosent av hva en belgisk 10-åring gjør, så sier det seg selv at vi kommer langt bak. Min sønn var helt OK her i Norge, men ikke i nærheten av nivået i Belgia, sier Rekdal.

Bohinen tror det vil ta lang tid før landslaget igjen blir skikkelig slagkraftig internasjonalt.

— Vi kan nærme oss nivået fra 1995-2000, men vi trenger 20 spillere som Mats Møller Dæhli og Martin Ødegaard, som jeg for øvrig tror vil nå internasjonal kvalitet. Det var det vi hadde den gangen, og vi trenger å få det igjen, skal landslaget bli godt.