Etter at våre siste håp, Aalesund og Rosenborg, røk ut av Europaligaen på flaueste vis, er det mange som har sett lyset i tunnelen.

  • Vi må redusere Eliteserien fra 16 til 14 lag, ja gjerne 12. * Vi må bli mer kyniske.

Det er to av eksemplene på hurtigløsninger, de to mest lettvinte. Det første er konkret og lansert av selveste toppfotballsjefen, noe må han jo si i en grå stund. Det andre er synsing som krever at nye spørsmål stilles.

Vi vil heller spørre slik:

  • Ville de norske deltakerne i Europa-kvalifiseringen vært bedre rustet hvis de hadde sluppet de fire kampene mot Start og Sarpsborg?

  • Er det nok å spille kynisk – hva nå dette måtte innebære – dersom ferdighetene mangler?

Eller: Kan vi ikke heller diskutere det temaet som Lars Tjærnås lanserte her i Aftenposten lørdag, nemlig at norske fotballspillere og lag må trene mer. Mye mer. I mange år.

Avsløringen

Det er bare å ta en titt på fjernsyn. Overgangen fra de internasjonale kampene gjennom helgen til de norske søndag kveld er brutal.

Her trengs verken statistikk eller dypsindige analyser. For vi ser det straks og med det blotte øye. De norske spillernes tekniske og taktiske mangler lyser mot oss. Pasninger, ballmottak og taktiske løsninger skjærer i øynene. Ballen skifter eier i et eneste renn.

Hvordan er det blitt slik at den internasjonale fotballen skyter fart, mens den norske ikke gjør det?

Hvis det er slik at ballbehandling læres av å behandle ballen – vi skal ikke se bort fra det – så er det bare én oppskrift som gjelder. Å la ungene holde på med ball i timevis hver dag, inntil de om 10-15 år er store nok til å spille seniorfotball.

Hvis det er slik at smarte løsninger i fotballspillet læres av å spille fotball, burde ikke da både unger og voksne spille fotball og fotball og fotball? Er det ikke slik at alle slags ferdigheter læres på den måten? Ved de tusen gjentakelser?

Forklaringen

Finner vi forklaringen på forfallet i det som godt kan kalles Den Store Misforståelsen på 90-tallet? Egil Olsen fant ut hvordan mindreverdige norske landslagsspillere kunne klå merverdige stjerner – frekt, genialt og nytenkende. Men hadde han virkelig tenkt seg at alle unger skulle spille Drillo-fotball, attpåtil en misforstått form for Drillo-fotball med evig vekksparking av ballen? Neppe, den gamle ballkunstneren er for klok til slik.

Men slik var det. Og slik er det blitt. Vi har høstet fruktene.

Ikke en gang en storstilt import av spillere kan rette opp dette, fordi de spillerne vi importerer, i høyden er B-sortering. Hvordan har de ellers havnet i Norge?

Kanskje vi heller skal si: Målt internasjonalt er den norske eliteserien som lavere divisjoner å regne. Og slik vil det alltid være.

Det er artig nok, fotball er en relativ idrett der suksess kan oppleves på alle plan. La oss nøye oss med det.

Europa-kvalifiseringene er en fest vi inviteres til og er høflige nok til å delta i. Men vi må nok holde oss i ytterkant av dansegolvet til vi klarer å følge rytmen. Det vil ta noen år.