Per-Mathias Høgmo tok over trenerjobben i 2013 og snakket i mars 2014 om norsk medalje (!) i VM i 2018. Tre år etter inntredelsen er han borte. Norge ligger som nummer 81 på FIFA-rankingen — bak Færøyene, Curacao og St. Kitts and Nevis.

Da Høgmo kom gående inn på presserommet i første etasje på Ullevaal stadion noen minutter etter klokka 10.00 onsdag formiddag var han tilsynelatende fattet og klar for mediestormen som ventet.

Men i likhet med samtlige av sine forgjengere forsvinner han ut med en dårlig følelse. Han har ikke lyktes med å oppfylle det norske folks forventninger om et godt og stabilt A-landslag vi kan være stolte av.

Rune Robertsen.

Selv ikke trenerlegenden Egil «Drillo» Olsen fikk en god avslutning som landslagssjef da han i 2013 mer eller mindre ble presset ut etter å ha mislyktes med å ta Norge til VM i 2014. Det må selvsagt nevnes at hans første periode på 1990-tallet var en suksess.Siden 1952 har Norge hatt 18 landslagstrenere i 21 forskjellige perioder, og med unntak av mesterskapene i 1994, 1998 og 2000 har det vært en umulig jobb å lykkes som landslagssjef i moderne tid.

Hver eneste gang en ny trener ansettes kommer illusjonen og drømmen om at denne gangen skal Norge prestere og begeistre. Åge Hareide snakket om ”stolte øyeblikk”. Per Høgmo åpnet med at «jeg er en innovativ og nytenkende person, og ønsker å sette mitt preg på hvordan Norge skal spille».

Sluttresultatet er like fullt alltid det samme. Landslagssjefen forsvinner ut fordi han ikke har prestert godt nok. I Høgmos tilfelle fra at Norge skulle spille offensiv fotball – til at det endte med lange baller lik det forgjengeren fikk kritikk for.

Årsakene til at ingen klarer å lykkes å ta Norge dit vi alle ønsker kan slik jeg ser det oppsummeres i fire punkter.

  • For dårlige spillere

  • Feilvalg av treneren selv

  • Svake resultater

  • Ytre press

Forklaringer som at «Norge er i et generasjonsskifte» eller «at vi hadde en god inngang til kampen» kjøper folk flest ikke når resultatet uteblir. Da kommer fort følelsen av at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet symbolisert gjennom et trenerbytte. Det tror jeg vi alle kan kjenne oss igjen i.

Historien viser at det sjelden blir bedre dersom man bytter. Jeg nevnte Drillos triste sorti i 2013. Også trenerprofiler som Nils Johan Semb (2003) og Åge Hareide (2008) forsvant ut etter å ha mislyktes til slutt.

Ståle Solbakken, Erik Hamren, Ole Gunnar Solskjær og Lars Lagerbäck nevnes blant en rekke kandidater til å erstatte gratangsværingen Høgmo. Særlig Solbakken er blant eksperter ønsket inn fra jobben sin i FC København. Men har ikke Solbakken eller de andre kandidatene alt å tape på å overta jobben? Eller blir tanken om å være den som frelser norsk fotballs flaggskip for besnærende?

Både Solbakken, Hamren og Solskjær har dessuten relativt nylig hatt dårlige erfaringer med jobber der de har måttet gå ut av komfortsonen. Det gjør at de muligens tenker seg om en ekstra gang før de takker ja.

Kanskje fascinasjonen og ønsket om å bli landslagssjef kommer av vissheten om at dersom man er sikret økonomisk uansett om man går ut av jobben før avtalens slutt. For når forbundet velger å betale Per-Mathias Høgmo fire millioner kroner i sluttpakke sender det et signal som ikke er til å misforstå. Her skulle det holdes i fredelige former utad – til en hver pris.

I hvilken annen jobb får man lønn for hele perioden dersom man selv trekker seg med ett år igjen av kontrakten? Per-Mathias Høgmo «satte laget foran seg selv», og fikk årslønna på fire millioner på kjøpet. Og NFF må spørre seg hvordan dette blir oppfattet internt i fotballmiljøet. Hvor mange vafler på Kvaløysletta, i Kroken, på Bjerkaker eller i Tromsdalen må selges for å dekke inn disse millionene?

Så lykke til Ståle, Erik, Ole-Gunnar, Lars eller hvem det nå blir som får tillit etter Per-Mathias. Du har valgt uriasposten i norsk fotball som ingen kan lykkes i. Men vær trygg. Betalt får du uansett.